Tomrommet etter Åsleik Engmark

Åsleik tråkket opp en ny vei i norsk humor framfor å følge den trygge stien. Savnet etter ham er bunnløst.

I det snurrige hjørnet av norsk kulturliv vi kaller komiker-Norge kan lykken iblant streife deg. Du får sjansen til å møte mennesker som byr så grenseløst på seg selv at de aldri forlater sjelen din, de tar bolig i deg, blir en del av pulsen din, av DNAet ditt, av selve blomdomløpet. De former tankemønsteret ditt, fjerner støttehjulene på sykkelen, leder deg inn på ukjente stier i karrieren og livet. Slike grensesprengende møter bærer bud om en ny begynnelse, de gir deg håp i en rotløs bransje, fargelegger den kullgrå hverdagen.  

Sånn var Åsleik, han var pulsen i komi-Norge, en uerstattelig kreativ motor både før og under forestillingene vi fikk gleden av å gjøre sammen, en entusiastisk inspirator som kompromissløst søkte nye spennende veier i humoren. Han var raus, morsom, klok og direkte - et overflødighetshorn som levde sitt liv i turbofart, men som likevel hadde tid til å ta vare på oss - vennene, kollegene. Åsleik var uendelig ambisiøs på andres vegne, hudløst gjorde han våre karrieredrømmer til sine, han lyste med lommelykt slik at vi fant vår egen sti i karrieren. Samtidig lokket han stadig meg og andre kolleger inn i sine egne ambisiøse humorideer. Det lekne hodet hans, den musikalske kreativeten, toget var ustanselig. Videre! Åsleik ville bare videre! Men for guds skyld, glem ikke hjertet, glem ikke det politiske budskapet, glem ikke deg selv!


Sammen med Hilde Louise Asbjørnsen og Ole M. Aagenæs laget vi showet "Småtingsvalg" i 2013

Åsleik var en grenseløst begavet artist, han kunne male med den mest fargerike paletten i norsk scenekulturliv. Han var en gudbenådet komiker, kraftfull sanger, grensesprengende god improvisatør og mangefasettert seriøs skuespiller. Som humorskribent balanserte han perfekt mellom folkelighet og absurde innfall, alvorlige temaer og forfriskende fjas, alltid kriblende nysgjerrig. På toppen var han en allsidig musiker med talent for dans og med et tydelig regiblikk. En fantastisk soloartist som samtidig styrket lagånden. Med Åsleik som gjengens kreative motor var alt mulig, sky is the limit, for jo da dette kan vi. Ja, når sant skal sies er vi faktisk best i verden!

Det er en strøm av spennende prosjekter på merittlisten til Åsleik, alt fra absurde musikaler som "Kveiteprinsen" til helimproviserte musikalske helaftener med hans allsidige kollega Jon Rørmark. Som grunnlegger av kabaretgruppen Lompelandslaget i 1987 og standup-pionér på nittitallet sørget han for nyskapning i humor-Norge. De senere årene banket hjertet tungt for alvorlige temaer, som psykisk helse og flyktningkrisen. Ingenting var hellig i humorens tegn, så lenge det var klokt og ærlig gjort. Stor var lykken da vi ble klaget inn til Kringkastingsrådet for blasfemi etter reservasjonsrett-satire på "Komiprisen" i 2014. Vi ble frikjent, men gud det var gøy å skape litt bølger!


Vårt ambisiøse sommershow "Småtingsvalg" høster terningkast seks og fem i 2013

Åsleik var inne i sin mest spennende, kreative periode nå og det er vondt å tenke på at han ikke får fullført alt det fine og morsomme han hadde planlagt. "Det kommer en tid for kunst" sa han ofte til meg da han jobbet som hardest med standup-turneer og eventopptredener på tidlig 2000-tall. Den veien var åpenbart brolagt nå, prosjektene Åsleik hadde båret tett inntil brystet i alle år lyste foran ham i horisonten. Heldige var vi som i blant kunne få være med og leke med ham - og lykkelige var publikum som fikk oppleve ham på scenen. 

Det var alltid en gave å dele scene med Åsleik, han bergtok publikum med sin uredde fremtoning, finslipte skuespillerteknikk og altoppslukende tilstedeværelse. Følelsen av å improvisere sammen for fullsatte saler vil for alltid være innkapslet i hukommelsen. Men nå - nå runger det bare et ekko i hodet, av en brennende engasjert kollega som jobbet entusiastisk for at vi skulle forfatte og fremføre modige innslag på humorscenen, på en felles skrivetur til Budapest var han så oppslukt av å forgylle forestillingen vår med budskap at vi knapt fikk sett en eneste severdighet. I oktober skrev vi nok en gang et stort humormusikalsk scenenummer sammen. Da boblet han over av smittende entusiasme og var, som alltid, på leting etter å finne den ekte nerven i humorteksten.


Jon Niklas, Åsleik og Ole Morten. Trioutgaven av "Småtingsvalg" ble spilt 40 ganger på Latter sommeren 2014.

Nå er det stille, så gudsjammerlig stille. At Åsleik er borte er bare uvirkelig og urettferdig for alle, han hadde sine beste år igjen og jeg vil savne ham dypt. Tomheten våker over oss som en sjofel skygge, i hodet runger bare den sterke, rå latteren. For gud, hvem kan vel glemme den rå latteren? Takk for at jeg i en periode fikk være sammenvevd med ditt liv, Åsleik. Jeg skal minnes den kreative kraften din med en usigelig glede, knuge alt du lærte meg så godt jeg kan i hånden, prøve å forestille meg hva du ville rådet meg til i livet og karrieren. Men enn så lenge skal jeg sørge over det bunnløse tapet vi har opplevd. Livet kan være grenseløst urettferdig, nå skulle du vært her og lyst opp stien for oss alle.


På studietur for å se "Carmen" - en opera Åsleik senere parodierte mesterlig på seks minutter.

 

Mannen som moderniserte norsk humor

Rolv Wesenlund banet vei for den nyskapende humoren i Norge. I dag ville han ha fylt 80 år.

«Humor er det jeg synes er morsomt», sa Rolv Wesenlund. Komikere som spekulerer i den enkle veien til publikums gunst kan sannsynligvis få et firmajulebord til å runge, men de bryter ingen grenser. Det var med Rolv Wesenlund at den moderne og kompromissløse norske humoren ble til. Og det var av humorister som Rolv jeg lærte at en god komiker må følge sin egen smak.

Rolv Wesenlund var en avgjørende årsak til at jeg begynte å jobbe med humor. Som liten gutt så jeg i stykker VHS-kassettene med Fleksnes. Siden har jeg fyrt av Wesenlund-sketsjer på vorspiel, nachspiel, inspirasjonskvelder eller i garderoben før en viktig premiere. Rolv har vært påminnelsen om at det går an å lage smart humor som består av mange lag og likevel få publikum til å henge med på notene.

«Humoren går til hjertet via hjernen» var Rolvs mantra. Wesenlund hatet revy, løs-neser, blødmer og sex-ordspill og bragte humorformen til de britiske hipsterkomikerne Peter Cook og Dudley Moore til sekstitallets Norge. Sammen med Harald Heide-Steen jr. utgjorde de duoen WesenSteen, og ble humorkonger på NRK med serier som «Og takk for det».

Komikken kan karakteriseres som anarkistisk moro, der alt var lov og budsjettene høye. En halv flaske whisky ble til «Supperådet» og duoen lekte seg gjerne på scenen i 20 minutter når de ble inspirert. Alt var basert på stikkord skrevet på krøllete servietter så uforståelige at kun WesenSteen selv kunne fremføre det. Etter at de gikk av scenen festet de som et rockeband på turné.

Leif Juster mistrodde WesenSteen fordi de jobbet med improvisasjon, og ikke skrevne tekster. Først da duoen kom med showet «Lysthuset» i 1965 ble Chat Noir fylt til randen av unge intellektuelle som plutselig syntes humorshow var hippe greier. I 1968 lagde Rolv og hans makker den absurde kinofilmen «Mannen som ikke kunne le». Publikum skjønte lite og dessuten hadde filmen ingen slutt. De siste minuttene viser kun en streng Rolv som ber folk om å forlate salen fordi filmen er over. Et mer surrealistisk antiklimaks skal du lete lenge etter. Samtidig var det innovativt og ukommersielt. Det var som å gi finger'n til markedskreftenes forventninger om å «gi publikum det de vil ha».

Da komikerduoen skulle spille sommershow i Tønsberg i 1980 kalte de forestillingen «Nasjonal samling». Det var ikke særlig populært blant norske krigsveteraner. Slukøret måtte de endre tittel til «Nasjonal soling». Duoen pushet alltid grenser, og det var nesten så man kunne høre Rolv og Harald tenke: vi lager humor sånn at vi og gutta i show-orkesteret kan le, og så kan publikum komme krypende etter.

Når jeg ser gamle Fleksnes-episoder blir jeg imponert over hvor tydelig Rolv våget å definere sin egen sjanger. Marve Fleksnes er en brutalt presis dissekering av gjennomsnitts-nordmannen som nekter å rygge bilen fordi han mener at han har kjørt lengst på veien. Som mistror svensker, leser Morgan Kane med fremmedordbok og blir full på firmareiser. Vi måtte vente på Ricky Gervais i rollen som David Brent i «The Office» for å finne en like mangefasettert humorfigur.

Langfilmen «Den siste Fleksnes» er et humor-mesterverk. I stedet for å gjøre folkekjære Fleksnes lys og lett, presenterte Wesenlund og regissør Bo Hermansson en mørk, ensom Fleksnes på desperat jakt etter en kvinne å dele livet med. Direkte hjerteskjærende er scenen der det kommer frem at Fleksnes har skrevet kjærlighetsbrev til seg selv i søvne, fordi han underbevisst var redd for å ikke få svar på kontaktannonsen sin. «Jeg vil bytte adresse så veit ikke han underbevisste inni meg hvor han skal adressere brevene», sa en gråtkvalt Fleksnes og minnet oss om at humor og tragedie er tett sammenvevd.

Før hans død i 2013 hadde jeg gleden av å møte Rolv på julemiddagene til Norsk Revyforfatterforening, hvor vi begge var medlem. I mediene kunne han tidvis fremstå som kritisk til de nye humoristene, men det var ikke mitt inntrykk av ham. Tvert i mot var Rolv alltid oppdatert på hva vi yngre komikere drev med. En gang ble jeg invitert hjem til Rolv. Men jeg torde ikke takke ja til invitasjonen i ren ærefrykt. Det ville blitt som å banke på døra til Woody Allen. Nå er det for sent. Men Rolvs arv, som sier at de beste komikerne er de som ikke snur kappen etter vinden, lever videre.

Takk for at du banet vei for oss, de nye komikerne, og vår jakt på å presentere humor som vi selv ler av. «Det er de unges rett til å flytte grenser» sa Rolv Wesenlund i 2000. Nå er det vår oppgave å ta Rolvs ord på alvor.



 

Den norske arvesynden

I Norge er misunnelsen sterkere enn kjønnsdriften. Det er først når arveoppgjøret kommer at du lærer å kjenne din egen familie.

Akt 1: Teppet til side idet dødsboet skal gjøres opp. Slekta er samlet. Onkel og pappa diskuterer høylytt hvem som har rettmessig krav på farfars elskede ølboks-samling og nesten komplette 80-tallsårgang av Ditt distrikt. (1983-utgaven mangler). Tante og mor river og sliter i mormors møllspiste grytekluter og bulkete kakebokser.

Fetter har fått øye på en potensielt verdifull pokal, i ekte plast, fra en bedriftsturnering i innebandy i 1973. Onkel sier at han er blitt lovet alle de flotte blå tallerkenene med den norske kongefamilien på. Pappa mener onkel lyver. Mamma kaller tante rotte, onkel kaller pappa en krøsus og familieadvokaten tar imot illsinte telefoner på overtid. «Er det rett av henne å kreve?» «Muntlig avtale er like bindende som skriftlig?» Advokatsamtalene blir dyrere enn halve innboet til sammen.

Akt 2: Vill krangel i peisestua. Fetter tror at han er kong Midas og at alt han tar i blir til gull. Han blir plutselig besatt av å få alle farfars kassetter med Baccara og James Last. Tante prøver å gjemme en blomstervase, kjøpt på Nille, under kåpa idet hun tror ingen ser det. En tremenning, som har fløyet inn fra Australia for anledningen, krever å få den klissete permen med mormors oppskrift på den perfekte formkake. Mor sikler over det rustne spisebestikket og onkel over sigøynerpikemaleriet.

Alt som før var støvete rot, får plutselig stor affeksjonsverdi. «Vi kan ikke kaste denne capsen det står Felleskjøpet på, for den betydde mye for far.» «Denne saltbøssa, som vi rappet fra Peppes Pizza i 1983, var en av mors kjæreste eiendeler.» Alle argumenterer, helt uten tanke på logikk. «Du fikk den gamle analoge svart-hvitt-TV-en fra hobbyrommet til far, da skal i hvert fall jeg ha Opel Asconaen hans.» Mer grining og lugging. Ny telefon til familie-advokaten.

Akt 3: Mor går inn og ut av dører, onkel inn og ut av psykoser. Han kaster seg i bilen for å skifte lås på hytta på Flå, som ingen har besøkt siden 1996. Far legger ham i bakken. Begge blir enige om å ta det på advokatens kontor. En urettmessig tildeling av farfars flotte samling av reflekser med Bergen Bank-logo på danner grunnlag for en verbal strid, som ender med at mor og tante antakelig ikke kommer til å snakke med hverandre på 15 år. Teppet trekkes for. Alle tapte og ingen vant - bortsett fra advokaten, som endte opp med en halv million kroner og spenningshodepine.

Et typisk norsk arveoppgjør kunne fungert godt som en realityserie: «Sjekk ut "Den store arvekrigen" på TV3. Hvem klarer å kare til seg mest mulig på kortest mulig tid? Hvor mange stygge øsekar klarer du å stappe inn i baksetet på din Honda Civic før tante fatter mistanke? Hvor mange gjøkur får egentlig plass i hanskerommet før fetteren din ringer familieadvokaten? Ukens kjendisdeltakere: Hanne Sørvaag, Charter-Svein og Gunnar Greve».

Mange hevder å kunne bevise at det norske barnets første ord ikke lenger er mamma eller pappa, men «forskudd på arv». Å få bolig, bil og ny MacBook på forhånd er for enkelte blitt et heldig alternativ til å nave. I fjor vår overhørte jeg min 18 år gamle nabogutt trygle og be foreldrene om å få penger til det feteste lydanlegget på russebussen som «forskudd på arv». Hvorpå jeg lå våken halve mai måned.

I det norske arveoppgjøret er materielle ting viktigere enn å være fri. Men er det med mest mulig ræl fra dødsboet at ekte kjærlighet fra avdøde foreldre bevises? Plutselig blir vi hjernevasket i en tro på at det slitne Block Watne-huset med litt for høy grunnmur er så verdifullt at det like gjerne kunne vært kulisse i «Downton Abbey».

Vi glemmer at flesteparten av dem består av så mye juggel at du, under normale omstendigheter, ikke ville hatt det om det ble kastet etter deg. Det er som om vi glemmer at de fleste norske dødsboene er innredet med billige møbler fra etterkrigstida, da framtida var brolagt med brune cordmøbler, plastlysestaker og linoleumsgulv. Vi innser ikke at de fleste arveoppgjør egentlig handler om hvilket familiemedlem som har rett til å stue bort mest mulig nips i en støvete krok på loftet.

Det er stor ståhei for ingenting - og hele denne suppa er milevis unna buddhistenes livsfilosofi. Buddhistene hevder at økende vekt på materielle ting vil forringe livskvaliteten og gjøre livet åndelig tomt. Men når man ser søskenpar rive og slite i sombreroen og tyrefekter-plakaten farfar hadde med fra turen til Torremolinos i 1977, begynner det å lukte Fleksnes-episode av det hele.

Jeg tror den største tjenesten du kan gjøre overfor dine barn, er å - i all hemmelighet - gi bort alt du eier til veldedighet. Deretter forhåndsbestiller du et heftig gravøl på en gourmetrestaurant med femretters middag og fyldig goodiebag til alle gjestene. Vamp kan stå for musikken. 

Regninga for kalaset kommer deretter som en hyggelig overraskelse i postkassa til barna dine når du altså for lengst har kastet inn håndkleet. I stedet for et blodig familiedrama får du da en tragikomisk historie om den grådige sønnen som trodde han skulle arve farens hus, bil og hytte, men som ikke arvet annet enn hans temperament.

Den nye humorens far

Trond Kirkvaag ville vært 70 år i dag. Med hans bortgang mistet Norge ikke bare en av sine største komikere, men også en viktig støttespiller til etterveksten i norsk humor.

«I humor finnes det ingen absolutt'er», sa Trond Kirkvaag over pulten vår i NRK. I mellomtida hadde han, uten at vi så det, bevisst viklet beinet sitt inn i en ledig stol ved siden av, og i det han sa «ha det» og gikk mot sitt eget kontor, slepte han stolen etter seg, til stor latter fra oss som satt der. Mesterlig utført, og med en så tydelig presisjon, selv privat, at han bare nok en gang beviste det flere generasjoner har observert, nemlig at Trond Kirkvaag var den komplette humorist.

For Trond var det viktig å sparke oppover når han først gjorde en parodi. Han tok dem som fortjente det - og det var strenge kriterier. «Når noen blir overseriøse, ber de om det. De må over en sånn terskel hvor de ligger og vipper. Politikk er alvorlig, (..) å kombinere det med vrøvlete tekst og idiotiske programledere er den perfekte kombinasjon», sa han til meg da han inviterte meg til å snakke med ham på kommentarsporet til dvd'en «Bare Trond».

Som typetegner var han enestående. Samtlige av vår tids imitatorer har gått Tronds skole, hvor man ikke lærte seg å parodiere Einar Førde, men å etterlikne Trond Kirkvaags måte å parodiere Førde på. Og oppskriften var tydelig: en blanding av den perfekte tekst, den ultimate maske med fysiske detaljer innstudert til fingerspissene, og alltid med stemmelikheten i bunnen. Det var den Trond begynte med. Hadde han først stemmen, kunne han gi seg i kast med alt det andre.

KLM laget referansestyrt humor som «Et nikkehjem» - en parodi på Ibsens stykker der du burde ha sett det meste av Ibsen for å skjønne alle poengene. På den måten har de mye til felles med svenske Hasse & Tage, som fikk en hel sal til å le av deres «Rosa rummet» - en parodi på Strindbergs «Röda rummet». Men trioens humor var ikke uten politisk brodd. Den besto av spark rettet mot maktinstansene. Selv etter å ha blitt klaget inn til Kringkastingsrådet, presiserte Kirkvaag overfor Dagbladet i en alder av 36 år: «Det er ikke vondt ment det vi driver med»

Som 28-åring fortalte han til Dagbladet om øyeblikket da han oppdaget at han var morsom: «Det var midt i 60-åra, under forsøk på å forklare min matematikklærer hva en logaritme er». Morsomt, men selvsagt var det ikke sant. Tronds humor var alt annet enn tilfeldig. Studerer du humoren, ser du fonetisk imitasjonspresisjon i samme klasse som Peter Sellers og Rolf Just Nilsen, satirisk humor og galskap på linje med Monty Python og fysiske slapstickdetaljer med klare referanser til Buster Keaton, Helan & Halvan og hans største helt Charlie Chaplin. Det ble sagt at Trond studerte gamle stumfilmer så nøye at han til og med fysisk kunne imitere hakkene i filmen han hadde sett.

I rollen som «kjendis» framstår også Trond som et forbilde. Han var svært opptatt av å verne om privatlivet. Du så aldri Trond Kirkvaag vise badet sitt i ukeblader, og han var aldri dommer i missekonkurranser. Produktet skulle tale for seg. Det var med andre ord ikke «Trond Kirkvaag» som var produktet, men programmet og figurene han laget. «Jeg er redd for et overforbruk», sa han i et av få portrettintervjuer på NRK. 

Mange fra den yngre komikergenerasjonen hadde gleden av å møte Trond. Og aldri møtte vi en rausere person enn ham. Uten noen som helst form for misunnelse ønsket han alle hjertelig velkommen i bransjen. Og han øste av refleksjoner og tanker rundt komifaget, et fag han tok svært seriøst.

«Kontrasten mellom komikken og tragedien ligger så nær hverandre», sa han til meg på dvd-opptak i 2005, to år før vi mistet ham. I norsk humorhistorie kommer han til å bli stående som en av vår tids viktigste komikere - og en stor inspirasjon for kommende galskap. Selv var han nok dessverre ikke klar over dette, og dersom han fikk høre den yngre generasjonen tv-komikere omtale ham som et stort forbilde, svarte han bare ydmykt: «Noe skal man jo la seg inspirere av. Det der er sirkulært, det går rundt og rundt.»



 

Vår intense motvilje mot lærdom

Hvorfor er det umulig å omvende vennen din i en diskusjon? Jeg har funnet svaret.

En bekymret mamma som hevder at barna er laktoseintolerante vil trosse legens motstridende utsagn og google seg fram til nettsider som bekrefter hennes feilslåtte antakelser. Stakkars oss som må omgås henne, hun lager et helvete i barnebursdager i årevis etterpå. En som bøtter nedpå et par flasker vin om dagen deler gjerne artikler på Facebook som sier: «Et glass rødvin er sunt for deg» framfor å ta den nødvendige telefonen til Anonyme Alkoholikere. Hvorfor tror en ihuga vaksinemotstander at informasjonen hun har funnet på internett er objektiv, når hun allerede har bestemt seg for at sprøyten mot meslinger og kusma kan være farlig for ungene våre?

Psykologene har svaret: vi lever med en snurrig medfødt tendens kalt «bekreftelsesfelle». Det er en trang vi har til å søke kunnskap som bekrefter standpunktene våre, og fortrenge all informasjon som motsier oss. Bekreftelsesfellen er selve grobunnen for alternativ medisin. Føler du deg utbrent, men får det motbevist av vanlig skolemedisin, søker du deg gjerne gjennom jungelen av homeopati, magnetfeltbehandling, kopping, rolfing og Bachs blomstermedisin - helt til kraniosakralterapeuten omsider finner ut at du er allergisk mot hvete. Bingo, du fikk rett til slutt!

En kommunist abonnerer på Klassekampen, selv om han kanskje heller burde lest Finansavisen. En kjøttspiser blåser i vegetarianernes livsstilsråd og sluker veikro-løvbiffen, mens han mumler at «menneskekroppen trenger proteiner fra kjøtt». De fleste av oss fortsetter å drikke kumelk, selv om tusenvis av artikler har konkludert med at det ikke er spesielt bra for oss, vi er jo tross alt ikke kalver. Har du ikke lagt merke til disse artiklene? Ha ha. Bekreftelsesfellen har antakelig beskyttet deg mot å innta informasjonen.

Amerikanske forskere oppdaget denne kognitive svikten kalt «confirmation bias» allerede på 60-tallet, og fikk ytterligere bevis ved forrige presidentvalgkamp da de gjorde en undersøkelse via nettbutikken Amazon. Der viste salgsstatistikken at folk som allerede støttet Barack Obama kjøpte bøker som maler ham i et bra lys, mens folk som støttet John McCain handlet utgivelser som omtalte ham som en hederskar. Funnene bekreftet det forskerne allerede antok: at vi ikke søker kunnskap for å få et større overblikk, men navigerer mot informasjon som bekrefter det standpunktet vi allerede har.

En som har beina plantet godt ut på høyresiden preiker heller med folka ved valgbodene til Frp, framfor å slå av en prat med SV-folka for å få korrigerende opplysninger. Tror du at sjefen din bevisst motarbeider deg vil du antakelig finne tilstrekkelig med indisier som beviser dette, selv om sannheten kanskje er at han knapt husker navnet ditt. Vi hevder å se politiske tv-diskusjoner for å få et bredere perspektiv, men har du noen gang sett en paneldebatt som ender med at en politiker sier til sin motpart: «der har du faktisk et godt poeng, gitt»?

Den snåle kognitive svikten dukker opp i ulike og mer hverdagslige forkledninger, som når du vurderer å bytte mobilleverandør fra et selskap til et annet. Vennen din advarer deg: «Er du klar over hvor elendig kundeservice og dekning de har?». Du går hjem og taster inn navnet på leverandøren og «klager» i søkemotoren, og vips får du bekreftet at de er totalt ubrukelige. Hadde du søkt balansert kunnskap ville kanskje konklusjonen blitt en annen. Når du gjenforteller en diskusjon du hadde med en kompis på fylla, som ender med at han, opprørt, sier «dra til helvete», holder det å gjengi kraftutsagnet for å få bekreftet at du vant debatten. At vennen din kanskje hadde flere gode poenger i løpet av de fire timene i forkant utelates totalt i oppsummeringen. Mannen er jo åpenbart en løs kanon!

Verden elsker å bedras. En konspirasjonstekniker finstuderer de tre dokumentarene som angivelig beviser at månelandingen ikke fant sted, men bortprioriterer de fem hundre andre dokumentarene som hevder det motsatte. En artist du hater får aldri en ny sjanse, selv om den nye plata du hører antakelig er langt bedre enn den forrige. Politiet kan sikte feil mann, fordi de allerede hadde skyldspørsmålet avklart i hodet før avhør. En lege kan feildiagnostisere fordi han bare stiller pasientene ledende oppfølgingsspørsmål for å få bekreftet sykdommen han antar at du har.

En selverklært miljøverner resirkulerer regelmessig, tar tog i stedet for fly og sykler daglig til jobben for å redde miljøet, men hva gjør han når dokumentarer som «Cowspiracy» avslører at kjøttindustrien forårsaker mer forurensning på kloden enn all verdens biler og fly til sammen. Det er jo så sabla godt med en indrefilet hver lørdag, ikke sant?

Likte du denne teksten? Antakelig er du enig med meg fra før. Blir du fornærmet av den, leter du allerede nå etter feil i den. For sannheten er jo at vi alle føler vi har rett, hukommelsen vår lagrer argumenter som bekrefter vår fortreffelighet, men når det kommer til motstridende fakta har vi teflonpanne-hjerner.

 

Paradise-psykopatene

Bør «Paradise Hotel»-deltagerne tvangsinnlegges?

«Å nei! Jeg nappet løken til Mads på tv!», roper Emilie (22) i et sedvanlig anfall av fylleangst. «Vem fan bryr sig?» trøster partysvensken Pierre (21). En skarve masturbasjonsscene på nasjonal tv er det minste en kvinnelig salgsmedarbeider fra Oslo bør bekymre seg for. Scenen fra fjorårets sesong av «Paradise Hotel»​ understreker følgende: Drømmejenta bør ha silikonpupper, bra ass og være åpen for å ha sex på tv. Idealmannen skal være kåt, veltrent og hvit. Som en av deltagerne sa: «Største turnoff på en gutt er svettelukt og fattigdom». 

Det er lett å le av deltagerne der vi sitter i sofaen vår, men fungerer ikke latteren som glidemiddel for en gjeng ekstrem-narsissister? Burde ikke deltagerne henvises til nærmeste psykolog fremfor å stilles ut på tv? Den britiske reality-tv-produsenten Charlotte Scott avslører i et intervju at hun håndplukker kandidater på bakgrunn av hvor sprø vedkommende er. Som castingansvarlig for «Big Brother» ble hun ekspert på hvilke psykiske lidelser som fungerer optimalt på skjermen. 

Ideelt sett fortalte søkerne hvilke medisiner de brukte, og så googlet hun seg fram til hva de virket mot. Psykose ble for risikabelt. Man vil jo ikke at noen skal smugle inn en maskinpistol i studio. Mild depresjon ble for introvert og kjedelig. Personlighetsforstyrrelser viste seg å være den gylne veien til god tv-underholdning. En håndfull psykopatiske trekk - og vips kan du bli kjendis. Bare vær deg selv 110 prosent! 

Den kanadiske forskeren og psykologen Robert Hare er ekspert på psykopater. Han har utviklet en egen sjekkliste som brukes til å diagnostisere tilfeller av psykopati. Hvor mange trekk tilfredsstiller årets Paradise-deltagere? Jeg regner meg kjapt fram til 14 av 20. Man kan krysse av på glatthet og overfladisk sjarm og storhetsideer om egne evner og betydning. De har konstant behov for stimulering og kjeder seg lett, de er bedragerske og manipulerende og mangler anger og skyldfølelse. De har dårlig atferdskontroll og tar ikke ansvar for egne handlinger. De skårer høyt på promiskuøs seksuell atferd, mange kortvarige forhold og mangel på realistiske fremtidsplaner. 

Deltagerne jakter kjendisstatus som om det var eneste gangbare valuta. De lyver og backstabber hverandre i ryggen. Alle som kritiserer dem avfeies som haters. Deres syn på ekte kjærlighet begrenser seg til «jeg ligger ikke med alt som har puls», og de har mer enn gjerne sex for åpent kamera. «Kanskje vi får Norges første Paradise-baby?», sier hotellgjestene og ler. Som om det å bli laget i tequilarus foran et par hundre tusen TV3-seere er en ideell start på livet for en ny verdensborger (selv om foreldrene hadde hatt gode levende bilder å vise fram ved barnets konfirmasjon). 

Den verste av dem alle er kanskje likevel meg som gidder å bruke tid på dem og gi dem oppmerksomhet. Mandag er det premiere på en ny sesong. Gud hjelpe oss alle.

(Opprinnelig publisert i VG Helg 18.04.15)

Sykt optimistisk

Motivasjonsbransjen lyver. De fleste av oss ser urovekkende lyst på livet.

Spør et nygift par om sannsynligheten for at de kan komme til å skille seg. Samtlige svarer «null prosent», selv om statistikken viser at to av fem ekteskap ender i brudd. Nikotinavhengige fnyser av advarslene på sigarettpakken og går ut fra at det er de andre røykerne som får lungekreft. Hva får oss til å tro at vi har booket et superromantisk hotell til kjærlighetsferien vår når vi ofte ender på en hard madrass på et trangt rom i en bråkete bakgate?

Den anerkjente nevroforskeren Tali Sharot hevder at 80 prosent av oss faktisk lever med det som kalles «optimismeskjevhet», en tendens til å se for lyst på livets realiteter. Motivatorer tjener fett på å få oss til «å snu negative tanker» og mane frem vår indre Harald Rønneberg. Men skal vi tro Sharot, er åtte av ti faktisk for optimistiske til egne fremtidsutsikter. Undersøkelser viser at vi lever med en snurrig følelse av at positive ting vil skje oss, mens kjipe hendelser vil ramme naboen.

Vi antar at vi kommer til å leve lenger enn statistikken tilsier, at vi ikke vil havne i bilulykker og at dødelige sykdommer ikke vil ramme oss. Vår optimistiske tro på egen helse gjør at vi gir blaffen i solkrem, sikker sex og rutinemessige legesjekker. Det råtne brannslukkingsapparatet vi kjøpte i 96, erstattes ikke, og vi hiver i oss en drøss med burgere og ferdigpizzaer samtidig som vi baksnakker andres usunne livsstil: «Fortsetter onkel Bernt å spise så tett med grillpølser kommer han ikke til å leve lenge, altså».

Å se fremtiden gjennom et pudderrosa slør er en medfødt overlevelsesmekanisme. Vi fortrenger negative scenarioer og tror på glansbildet. Når brannalarmen kimer på kontoret, blir de fleste sittende og somle ved pulten. Men når sjefen annonserer vinlotteri, strømmer vi til loddtrekningen. Gang på gang tror vi at frisøren vil gjøre oss lekre på håret, selv om vi stadig rusler ut av salongen med bøyd hode. Går vi på byen, forestiller vi oss tidenes fest og glemmer trengselen, den trege barserveringen og den endeløse taxikøen.

Optimismeskjevheten gjør at vi photoshopper vår egen fremtid, vi kjøper råtne oppussingsobjekter med en reell forestilling om glanset boligblad-lykke, men glemmer råte, fuktskader og mugg. Vi forestiller oss romantiske samtaler med partneren på pittoreske fortausrestauranter i Paris og fortrenger at vi like ofte ender med vassen pasta på en turistfelle-bule. Sharots flaueste avsløring er likevel denne: Optimismeskjevheten får oss til oppriktig å føle at våre egne barn er hakket mer talentfulle og gløgge enn gjennomsnittet. Ouch! Føler du deg truffet? Jeg skamrødmet.

Hvor er du om fem år? Kanskje ser du for deg at du har en mer givende jobb, større økonomisk frihet og at ekteskapet er litt mer harmonisk? Lediggang, skilsmisse, gjeld og gryende Alzheimer får sjelden plass i fremtidsscenarioene våre. Sharot presiserer at vi gjerne er kollektivt bekymret for verdenssituasjonen, men at optimismen på egne vegne er komisk positiv.

Vi tar imot velfortjent honnør når noe går bra, men skylder på systemfeil når noe ikke fungerer. Går en eksamen dårlig, er det ikke fordi vi har «lite kunnskap om faget», vi var «uheldig med spørsmålene». Får vi derimot god karakter, er det fordi vi er «faglig sterke». Som når Norge spiller fotball. Blir det seier, «vant vi», blir det nederlag «tapte de».

De deprimerte viser, naturlig nok, ingen tegn på optimismeskjevhet, ifølge nevroforsker Sharot. De er faktisk nærmere en objektiv tolkning av virkeligheten. Deres utfordring er at de negative tankene hindrer dem i å oppnå fremgang i livet. 

Moralen blir derfor: vi trenger optimismeskjevheten for å motivere oss til å jobbe overtid, ta opp litt for høye boliglån og - uironisk - gifte oss for andre og tredje gang. Hvor mange hadde fått barn om de reelt kunne forestille seg smertene under fødsel, eller alle årene med våkenetter?

Om jeg lider av optimismeskjevhet selv? Vel, for øyeblikket regner jeg med at denne teksten vil bli likt og delt av millioner av nordmenn, som igjen vil føre til at jeg får en lukrativ bokavtale og må delta i et langt Skavlan-intervju om emnet. 

Jeg er ikke helt sikker på at det vil skje altså, men jeg er optimist.

 

(Opprinnelig publisert i VG Helg 30.1.2016)

Norsk og stappmett

Frarøver velstanden oss følelsen av ekte takknemlighet?

Min påstand er: Gjennomsnittsnordmannen er som Elton John på 70-tallet, da var han så lei av privilegiene ved turnélivet at han klagde over fargen på privatflyet sitt. Jo da, materiell velstand er en velsignelse for et land, men hvilken gave gir du egentlig den rike onkelen som har alt, hva gjør ham ekte glad? Mest sannsynlig ingenting. 

Den oljerike nordmannen kan fort fremstå like stappmett som Mr. Creosote, figuren fra Monty Python-filmen «Meningen med livet», som etter en hundreretters gourmetmiddag, bokstavelig talt, sprekker av en løvtynn mintsjokolade til kaffen. 

Vi kjenner den norske klagesangen: Boligen er for liten, maten er for dyr, været er for kaldt, livet er for kjipt. Norge har verdens beste helsetjeneste, men vi syter likevel om at sykehuskøene er for lange. Norske familier tar seg ofte råd til to biler, men bensinen er uansett alltid for dyr. 

Barnehagepedagogene jobber livet av seg for å sørge for at ungene våre har det bra, men et samlet foreldreutvalg klager likevel over et «for dårlig laktosefritt varmrett-tilbud til allergikerne». Gud hjelpe oss alle, barnehagepedagogene fortjener en diger hortensia i gave for at de ikke fiker til oss. 

Konsekvensene av den norske rikdommen tydeliggjøres i et velkjent scenario på julaften: Barna våre er så utmattet av lasset med gaver at de knapt orker å ta inn over seg hva de har fått. Deres hurtige «takk» føles like hjertefølt som da den prisbelønte norske artisten under en opptreden på Pizzaplaneten på Manglerud-senteret, utbrøt: «Dette er den kuleste scenen jeg har spilt på». Yeah, right. 

Den kritikerroste forfatteren Péter Zilahy (45) vokste opp i Ungarn under kommunist- diktaturet. Han levde bak Jernteppet med sensur, overvåkning og propaganda i skoleverket. På sine norske reiser har han likevel observert følgende: «Dere er så beskyttet at dere er avskjermet fra mange ting dere kunne sett». Sitatene ble gitt i NRKs «Bokprogrammet», hvor Zilahy konkluderte: «Det er ikke bokstavelig talt et diktatur, men det er annen slags mur dere skaper rundt dere selv på grunn av tryggheten dere har». 

Zilahy er nok inne på noe. Under en reise til Budapest møtte jeg en ungarsk 15-åring som hadde spart penger hver bursdag og jul i fem år for å realisere drømmen: Han skulle kjøpe et digitalkamera. Jeg fikk være med familien da han, storøyd, investerte i et apparat som kostet 400 kroner. Takknemligheten han fremviste over dette billigkameraet overgår alt jeg har sett på norske julaftener. 

Spørsmålet blir: Er det mulig for nordmannen å oppleve ekte takknemlighet når alt overdoseres? Blir det et høydepunkt i hverdagen til barna våre å se tegnefilmer når det alltid er tilgjengelig på ørten barnekanaler, pluss nettbrett? Hvilken europeisk storby kan slå oss i bakken når vi har råd til å reise med Norwegian når vi vil? Hvor mye sushi skal vi spise før det tyter ut av ørene våre? 

Er vi rett og slett i ferd med å bli som Elvis Presley på høyden av suksessen, da stjernen hevdet å ikke være ordentlig lykkelig om han ikke kunne reise med en døgnåpen gullsmed i turnébussen? 

Shit, hva er løsningen? Bruke tusenvis av kroner på meditasjonstimer for å kjenne en gnist av reell ærbødighet for de gavene livet har gitt oss? Jeg prøver heller med et ørlite nyttårsforsett: 

I 2016 vil jeg leve livet saktere, jeg skal jakte på en flik av ærbødighet for godene landet vårt gir oss. Først når vi - oppriktig - setter pris på velstanden vår, kan vi rive muren av likegyldighet som omringer den stappmette nordmannen. 

(Opprinnelig publisert i VG Helg 02.01.2016)

 

Kjærlighet er gulost

Hvorfor forteller vi ikke venner i dysfunksjonelle forhold: «Hei, kjæresten din suger»?

La oss begynne med samboerparet i ostereklamen, hun som har kjøpt vanlig gulost istedenfor Jarlsberg. I kjølvannet av feilkjøpet setter ektemannen i gang en drøss med utspekulerte hevnaksjoner for å hamre inn hennes inkompetanse som ostekjøper. Han bytter ut bikkja deres (det er uvisst om han kverker den eller bare setter den på gaten), han maler de lyse veggene svarte og sniker en fremmed mann inn i sengen.

Ektemannen ønsker å gni inn poenget: Kona er en uopplyst dust som ikke har greie på ost. Ha ha, ler folk i kinosalen, vi heier jo på mannen. Men det er da kona som har rett her, gulost er jo for fanden bare gulost. Spørsmålet er: Hvor er vennene som burde redde henne fra denne Jarlsberg-nazien? 

Jeg vet, reklame er reklame og gulost er gulost. Men det er en kjensgjerning at vi er grenseløst konfliktsky når det kommer til venners kjærlighetsliv. Vi overser forakten som hviler som en mørk skygge over parmiddagen. Når kjæresten til en kompis starter en urettferdig krangel på byen, kikker vi bare stumt ned i vinglasset. 

Jo da - vi trøster vennene våre når de betror seg om at de er «inne i en litt vanskelig fase med samboeren for tiden», en fase som tilsynelatende har vart siden 2007. Men vi lar dem gi den ubrukelige ektefellen «en sjanse til», selv om sannsynligheten for et harmonisk samliv er like stor som at den pågående fjerde avskjedsturneen til a-ha faktisk er bandets siste. 

Vi vet jo at vi burde be dem løpe som Forrest Gump, i stedet holder vi kjeft og lar forholdet deres råtne på rot, helt til skilsmissen er et faktum og paret krangler vilt om hvem som skal overta Floss-lampen og Geneva-stereoen. Da trøster vi dem med ordene: «Jeg har alltid følt at kjæresten din er feil match for deg». Mens vennen vår antagelig tenker: «Takk for at du ventet 14 år med å si det!» 

Psykologene i NRKs program «Bør de gifte seg» hevder at folk faktisk blir for lenge i dårlige forhold. Jo lenger man blir, desto mer fastlåst blir man. En del slår ikke opp fordi de hevder at folk «skiller seg for lett», andre mener at det er flott at de er så ulike for da «utfyller de hverandre». En del er ikke bare gift, men «godt gift». 

Mantraet blir å bullshitte seg selv om partnerens påståtte styrker: «Ja, jeg vet at han er sur, lat og oppfarende, men han er så flink til å fyre i peisen». Selv om paret ikke har ligget sammen siden Rybak vant Grand Prix, tør ingen av dem å peke på elefanten i soverommet. 

Det er noe tidløst fint over bryllup hvor hjertene til brudeparet hamrer av gjensidig kjærlighet. Men kuvertprisen for evig lykke kan fort bli stiv. Enkelte ganger sitter man rundt bordet og tygger viskelær-seige kamskjell og prøver å fortrenge at paret har like stor sjanse til å overleve som Hødd i en fotballkamp mot Real Madrid. Når ingen griper inn og gir forholdet ditt aktiv dødshjelp, hva gjør du da? Skal du bare holde pusten og gå for Guinness-rekord i råttent samliv? 

Mitt råd blir: Er du i et dysfunksjonelt forhold: Løp så fort du kan, før du rekker å høre ordet parterapi. Grip livet, friheten, kjærligheten. Livet er for kort til å drukne i stilltiende forakt, verden er for vakker til å bite tenna sammen og bare holde ut. 

Hjertet ditt skal ikke banke som en defekt pacemaker. Vit at det finnes en kul livspartner for deg der ute. En som beundrer deg, elsker deg og får deg til å forstå at livet er mer enn gulost. Ekte kjærlighet smaker nemlig langt bedre enn Jarlsberg. 

 

(Opprinnelig publisert i VG Helg 21.11.2015)

Det løfterike nye året

I 2016 skal alt bli annerledes, så fordømt annerledes.

I det nye året skal jeg logge av sosiale medier, jeg skal legge Iphonen hjemme, kjøpe en gammeldags mobiltelefon, en sånn man bare kan ringe med. Minst femten av de urørte romanene som står i bokhylla skal bli lest. Jeg skal begynne å meditere igjen, mener å huske at det ga meg noe da jeg prøvde det i 2012.

Hver mandag og onsdag skal jeg morgenbade i svømmehallen, uten å snikskryte av det på Instagram etterpå. Jeg skal ikke forvise de digitale bildene mine til et liv på en sjelløs USB-minnepinne. Nei, fotografiene skal fremkalles, sorteres og limes inn i et album, et sånt med silkepapir mellom sidene.

I det nye året skal jeg slutte å taste på ­telefonen samtidig som jeg ser på en TV-serie, jeg skal slutte å se på en TV-serie, ­samtidig som jeg svarer på e-post. Når jeg er ute og går skal jeg lytte til naturen, ikke bare høre på podkaster med forfattere som ­snakker om hvor inspirerende det er å lytte til naturen.

Jeg skal leve livet som i et slag Monopol, rykke frem til start, motta tyve tusen kroner og bygge hus i Ullevål ­Hageby. Huset skal være en liten murvilla med åpen kjøkkenløsning, hvor jeg lager mat fra bunnen av, handler kortreiste økologiske råvarer og drikker Bordeaux-vin, mens jeg finhakker persille. Jeg skal bli en jævel på å finhakke.

I det nye året skal jeg, daglig, brygge mørkbrent indonesisk kaffe på et aeropress-apparat. De defekte downlightene på kjøkkenet skal omsider erstattes, jeg skal tine ut av kjøleskapet, endelig vaske bak komfyren. Jeg skal gå på vinkurs, finne ut hva som er forskjellen på Cabernet Franc og Cabernet Sauvignon, kjøpe et lekkert vinskap og lære meg å ­dekantere.

Jeg skal arrangere middagsselskaper, sånne kalaser hvor vennepar gir meg hvitvin i gave og skryter av laksesashimi-forretten. Jeg skal snakke overbevisende kunnskapsrikt om champagnen jeg serverer, selv om jeg febrilsk måtte pugge fakta om den et kvarter før gjestene kom. Stemningen skal være så god at gjestene nekter å gå hjem før klokken tre om natten, og jeg skal orke å gjøre det samme måneden etter, og måneden etter det igjen, for i 2016 blir livet en fest hvor man aldri går tom for sprit.

I det nye året vil jeg slutte å irritere meg over alle menneskene på trikken som bare stirrer ned i en skjerm, jeg skal heller ikke bruke trikketurer til å tvitre sarkastisk om dem. Jeg skal fylle stua med digre planter fra Plantasjen, lytte mer til radio, gå oftere på filmklubb, lære meg å knyte sløyfe. Den gamle familiehytta skal omsider bli brukt, ­annenhver helg skal jeg krysse vannet med den lille hvite robåten som har stått ubrukt på land i snart ti år. Dersom været er bra skal jeg hente ut den gamle fiskestangen, dra noen abbor på land.

I det nye året skal jeg slutte å utsette ting, bli bedre på å planlegge, i det minste planlegge hva jeg velger å utsette. Mine beste­foreldre skal få hyppigere besøk, og jeg skal ta med noe annet til kaffen enn Pepita-kjeks og Solo. Jeg skal unne meg magasiner som Monocle og MOJO, drikke peppermynte-te og lese dem sakte hver lørdag.

Sønnen min skal hentes tidligere i barnehagen, slik at vi kan rusle i Frognerparken og spise is og peke på Monolitten. Jeg skal lære meg flere ­ungarske gloser, rydde ut av loftsboden, stryke de hvite skjortene mine og henge dem på pene kleshengere av tre. Jeg skal få meg fadderbarn i Eritrea, ikke bare betale avlat til veldedige organisasjoner ved å avstå fra panten på panteautomatene.

I det nye året skal jeg for en gangs skyld svare på epostene fra sameiet og barne­hagen, jeg skal sortere gamle klær, gi ­Hennes & Mauritz-genserne jeg aldri bruker til flyktning­mottakene. Jeg skal le høyt av ­andres vitser, lære meg å sy knapper på skjorter, lese meg opp på Israel-Palestina-konflikten, bruke trapp istedenfor heis.

Hver dag skal jeg spise ordentlig frokost, ikke bare hive i meg en mikrovarmet samosa mens jeg triller sønnen min til barnehagen. Jeg skal slutte å bli sint på meningsløse kjendis-nettavis-overskrifter som «Taiwansk Fear Factor-deltaker siktet for butikknasking», jeg skal ikke påføre meg spenningshodepine av idiotene som skriver i kommentarfeltene.

I det nye året skal jeg vaske ullklærne mine for hånd, jeg skal se minst én forestilling i operaen, har ennå ikke vært i operaen. Shit, jeg har ikke vært i operaen! Jeg skal øve på noen nye dim-akkorder på gitaren, få bedre oversikt innen progrock og klassisk musikk, gi kjæresten min blomster hver fredag og frokost på sengen hver lørdag. Omsider skal jeg male gulvet hvitt, kjøpe ny sofa, lære meg å bake surdeigsbrød, skrive en roman.

Jeg skal ta opp kontakten med gamle skole­venner og arrangere gjenforeningstreff på baren vi pleide å frekventere. I forkant av festen skal jeg skanne gamle bilder, lage en bildestrøm som går i loop. «Ha ha! Se, så unge vi var da, så rare sveiser vi hadde, så store klær», skal vi rope og le. I det nye året skal vi nok en gang føle at det var 90-tallet som gjaldt, at det faktisk var da verden hang på greip.

Men viktigst av alt: I det nye året skal jeg slutte å lyve for meg selv om alt jeg tror jeg skal oppnå, men som jeg likevel ikke vil få til. Jeg tror jeg like godt begynner med det siste.

Barn er en tidsmaskin

Lite visste jeg at det å få barn er som å skaffe seg tidsmaskin, at livet går på repeat.

Det er søndag, jeg triller min to år gamle sønn forbi barneskolen jeg gikk på. Jeg passerer fotballsletta, alt lukter nøyaktig som det gjorde da jeg var sju. Som ved et trylleslag er jeg tilbake, til tiden hvor jeg satt skamfull på innbytterbenken med signalblå shorts og nye Puma-sko med skruknotter. Til taket på skuret i skolegården hvor vi klatret opp etter endt skoledag for å tygge hard Bugg-tyggegummi og smugrøyke.

Jeg går forbi den betonggrå sportshallen som idrettslaget bygget i 1992, kjøper en kopp kommunebrun kaffe på den gamle automaten som trolig ikke er byttet ut siden åpningen. Kaffen smaker vondt og godt samtidig. Bakerst i hallen skimter jeg garderoben med den lille glippen under døra, den som gutta bøyde seg ned til for å spionere på jentene i dusjen. Jeg minnes bukken jeg aldri klarte å hoppe over, de endeløse kanonball­kampene og klatretauet som ga meg brannsår i ­hendene. Noen stor atlet var jeg ikke, men en gang traff jeg stikkballen så godt at den suste, som i sakte film, over skoletaket.

Barnevognen humper over den gruslagte veien, Gabriel babler babybabbel. Brått får jeg en snurrig innskytelse: Min sønn er mitt eget speilbilde, jeg triller meg selv gjennom min egen barndom. Livet passerer revy, er jeg død? Alt er så nær meg igjen, jeg minnes Pusur-dagbøkene hvor vi svarte på hver­andres vennesider: «Favorittdyr: deg!» Ha ha. Skoleaulaen hvor vi danset dårlig breakdance til låta «Pump up the jam», og sirkelen vi satt i hos helsesøster når vi skulle ta pirquetprøve og BCG-sprøyte. Jentene hvinte og vi gutta holdt tårene tilbake for å late som om det ikke gjorde vondt. Sønnen min får meg til å føle at alt det der skjedde i går.

Jeg har alltid vært en bunnløs nostalgiker, men da jeg var mellom 20 og 30 år ble gamle minner byttet ut med kriblende ambisjoner og endeløse byturer. Jeg skulle erobre verden, dyrke drømmen, kjøpe leilighet, bygge mitt flokete liv. Gamle lukter, smaker og bilder ble erstattet av nye eksplosive inntrykk. ­Jeg trodde at minnene fra barndommen var omgjort til en vassen grøt i hukommelsen. Antakelsen var feil, livet er blitt som filmen «Groundhog Day» hvor alt som har skjedd repeteres.

Sterk høstsol på gule fasader, plutselig triller jeg ned de bratte bakkene der kompisen min og jeg alltid syklet fortere enn vi burde. Med ett minnes jeg vinden som suste i håret, vi var på vei til biblioteket for å lese Tintin, bet tenna fryktløst sammen. Fremover. Vi ­ville bare fremover. Jeg triller barnevogna forbi det brune rekkehuset hvor kompisen min og jeg kurerte hverdagens traurighet med bølleringing. Vi bestilte bestandig pizza til naboen, toppet med det verste vi kunne tenke oss, ansjos. Da pizzabilen ankom gjemte vi oss bak vinduet og brast ut i krampelatter da det ble hissig diskusjon med leverandøren.

Det knitrer i løv under barnevognen, automatkaffen jeg kjøpte i sportshallen er allerede kald, men av en eller annen grunn drikker jeg den likevel. Gabriel og jeg er nesten alene på sletta, vi skimter et par menn som står hver for seg og styrer modellfly, jeg tar meg i å lure på om de blir lykkelige av aktiviteten. 

Brått minnes jeg leirskolen i femte klasse hvor jeg fikk være med på lakrislisse-leken. Du vet, den leken hvor en gutt og en jente spiser seg inn i hver sin ende av snøret og som alltid kulminerer i et kyss. Det ble mitt første. Samme kveld prøvde jeg å fortrenge hjemlengselen idet vi la oss på rommet med de harde køyesengene. Jeg var tøffere enn jeg trodde, en gutt i klassen måtte hentes av foreldrene.

Vips husker jeg en skogstur med klassen, isen på vannet, at jeg lærte meg hva pilking var den dagen. Jeg erindrer at sekken var tung, at jeg stabbet rundt i klamme regnstøvler og frøs på tærne. Sulten var avsindig, men det brente pinnebrødet på det varme skogsbålet smakte bedre enn nybakt skolebrød.

Livet går i loop, alt er tilbake igjen: Skoleforestillingen hvor jeg spilte trollet i eventyret om Askeladden, applausen etterpå opplevdes som øredøvende. Jeg husker klassefestene i sjette hvor vi klinedanset i mørket til Bangles´ «Eternal Flame», at kompisen min og jeg møttes på badet etterpå for å snakke om hvilke forbudte deler av dansepartnerens kropp vi hadde sneiet borti. Jeg husker skuffelsen over den årlige Norway Cup-turneringen hvor det viste seg at jeg var for dårlig til å spille på fotball-laget, mismodig valgte jeg å pante flasker på Ekebergsletta. Jeg minnes at vennen min og jeg satt i timevis på gutterommet og drøftet alt vi skulle oppnå, bare vi kunne bli større, please, hvorfor blir vi ikke større?

Jeg stopper ved en automat som selger godteri, legger på penger til en sandwich-is til sønnen min. Det slår meg at det nærmer seg jul nå, jeg skal føle på hans kriblende forventning til gavene. Han skal beundre juletreet, slik jeg en gang gjorde. Om et par år vil han juble over nyttårsrakettene fra den billige svenskproduserte familiepakken, selv om de ikke er noe å rope hurra for. Han skal tenne stjerneskudd, skrive navnet sitt i luften med gnistene fra det og tigge om å få være oppe til midnatt.

Sønnen min skal miste tenner, legge dem i et glass og vente ivrig på tannfeen. Han skal spille blomst i skoleforestillingen og jeg skal applaudere, han skal tryne på ski og jeg skal trøste. Bestevenner skal være med hjem etter skolen, han skal bli forelsket og oppleve sitt første kyss. En dag skal han sykle og kjenne vinden suse gjennom håret, en annen dag skal han bale med ulykkelig kjærlighet. Hvis han vil spille gitar, skal jeg lære ham hvordan man griper en ordentlig G, ikke bare en jukse-G. Spiller han fotball skal jeg fortelle ham at det er helt ålreit å sitte på innbytter­benken, at man nyter større ro og bedre utsikt derfra.

Jeg skal hjelpe ham med hundrevis av matte­lekser jeg selv ikke forstår, stille pliktskyldigst opp som vakt på skolediskoteket. En dag skal han kjenne det stikke i hjertet sitt, slik jeg følte da jeg ikke fikk være med på festen som drømmejenta i klassen arrang­erte. Brått skal han bli tenåring og drikke seg full, slik jeg gjorde i '96 da jeg la meg på mine foreldres bilpanser.

Enn så lenge er sønnen min bare en liten gutt, han smiler opp mot meg mens vi triller, og alt jeg har lyst til å si til ham er: En dag skal alt som har hendt meg, skje deg også, Gabriel. Men ikke vær redd, for jeg skal leie deg gjennom livet, jeg skal passe på deg og holde rundt deg i stormen. For livet er en evig kamp av grenseløs lykke og bunnløs sorg, men akkurat nå lyser himmelen mot oss i et fint lilla-skjær over åskammen. Jeg er 36 år, du er bare to, men for oss begge er dette en begynnelse.


Jon Niklas Rønning ser seg selv i speilet, som barn. (Foto: Øyvind Rønning)

 

Stuck i hamsterhjulet

Hvorfor bruker vi penger vi ikke har på ting vi ikke trenger for å imponere mennesker vi ikke liker?

Sjefen er happy, du knuste forrige månedsomsetning. Du får skryt på morgenmøtet og en flaske Chianti Classico. Rødvinen deles med ektefellen samme kveld. «Skavlan» er på TV, det er en fin bredde i gjesteutvalget.

Du legger en engangskubbe i peisen og fortrenger spenningshodepinen. Barna sover etter endt skoledag, de har vært på korpsøving, sjakktrening og fotballkamp. I morgen skal dere se «Minions» på kino, søndag er det tre barnebursdager. På «Senkveld» tester Harald Rønneberg nakendating, Vinni fra Paperboys snakker om den tunge tiden. Du kveler et gjesp og slokner i Arne Jacobsen-stolen.

Du forfremmes fra Key Account Manager til Office Consultant For Client Sales, det gratuleres på LinkedIn. Lønnsøkningen sørger for at dere kan gjøre stua enda lysere og mer delikat, dere plasserer bokstaver som former ordet LOVE på peisen.

Du kommer konsekvent halsende inn døra til barnehagen fem minutter før den stenger, går glipp av skoleoppsetningen av «Reveenka» hvor datteren din briljerer i rollen som grantre. Du har lite kontakt med vennene dine, men i en epostløkke snakkes det om en tur til Berlin. Puh. Er du utbrent? Vet ikke, har ikke tid til å kjenne etter. Må knuse forrige månedsomsetning.

Firmaet har som mål å øke produktiviteten, de leier inn en teambuilder som stråler av Jan Fredrik Karlsen-energi. «Det handler ikke om å omsette mest, men å omsette best» roper han. Teambuilderen honoreres med 70 000 kroner og to flasker Chianti Classico.

Du forfremmes til Senior Vice Manager For Brand Consulting Services, refinansierer lånet og plasserer penger i bankfond for å «muliggjøre langsiktige drømmer». Familien investerer i seilbåt, skihytte på Hafjell og feriebolig i Marbella. Seilbåten står ubrukt ved havna og blir en kilde til dårlig samvittighet.

Før du vet ordet av det, fyller du 50 år, du får et Kosta Boda-servise i gave. Barna er blitt tenåringer, hvor ble årene av? Når kvelden kommer, sitter alle med hver sin Ipad i hvert sitt rom, kollektivt tastende, innkapslet i stillhet. Du og ektefellen har ikke hatt sex siden Brann var i eliteserien. Kjøleskapet fra SMEG har sluttet å virke, espressomaskinen fra Luca Trazzi står urørt på sjette året. Paracet lindrer ikke spenningshodepinen.

Du fyller 62 år og tar et møte på sjefens kontor, der tilbys du en ålreit sluttpakke. Kollegene møtes til avskjedsfest i kantinen. Du får marsipankake og tre flasker Chianti Classico, sjefen holder en tale om din uerstattelighet. På kontoret ditt sitter den BI-utdannede nyansatte, hun spør høflig om du har noen gode råd. 

Barna har flyttet ut, ekteskapet er havarert. «Skavlan» er fortsatt på TV, det er en fin bredde i gjesteutvalget. I hodet runger et spørsmål: Er du fremme nå?

Det er ikke lett å leve i tråd med egne verdier. Forlater du den godt betalte stillingen din for å få mer tid med barna, anses du som gal. Tar du en mindre krevende jobb for å dyrke egne hjerteprosjekter fremfor å tjene penger til firmaet du jobber for, rister folk på hodet av deg.

Er et dyrt hjem, en fet stillingstittel og en høy årslønn det eneste beviset på suksess i livet? Det er lov å prioritere familien og egne ambisjoner. Da er det ikke så farlig om du ikke drikker Chianti Classico hver helg, da smaker til og med Amigo-pappvin helt greit.

 

(Opprinnelig publisert i VG Helg 24. oktober 2015)

Uten de konfliktsky stopper Norge

Her er min hyllest til deg som insisterer på at du ikke fortjener oppmerksomhet.

Jeg vil utbringe en skål for de konflikt­skye, for hun som aldri våger å rope til bussjåføren når døren ikke ­åpner seg, men stilltiende blir med til ­neste stopp og rusler slukøret tilbake gjennom høststormen. Skål for restaurantgjesten som tar til takke med en matrett han ikke vil ha når servitøren har rotet med bestillingen, og som i tillegg lurer på hvor mye han bør tipse. Skål for hun som stuer bort den stygge keramikkvasen familien fikk av tante til jul, men likevel stiller den på hedersplassen hver gang hun kommer på besøk. «Vi er blitt så innmari glad i den vasen, tante!

Skål for han som trofast dukker opp på korkonserten din når resten av slekta juger og skylder på omgangssyke. («Det var en veldig kul versjon av «Ob-La-Di, Ob-La-Da», kan man kjøpe den på Itunes?») Skål for kompisen som alltid stiller opp når du skal flytte fra fjerde etasje, uten heis, til femte etasje i en gammel bygård med smal vindeltrapp. Og skål for hun som alltid kjører deg til Ikea.

Skål for han som ikke tør å be folk dra hjem fra nachspiel selv om han skal tidlig opp. Og skål for hun som aldri ber om lønnsforhøyelse fordi hun er redd for å «skape ­dårlig stemning på kontoret». Skål for han som takker ja til arbeidsoppgaver han egentlig ikke har tid til, bare fordi sjefen spør - og skål for hun som aldri krever overtidsbetalt, men jobber gratis fordi hun «kanskje en dag blir lagt merke til av sjefen». Og skål for han som sier ja til å rydde opp etter firmajulebordet, mens kollegaen drar på nachspiel sammen med hun pene fra HR-avdelingen.

Skål for hun som aldri går tilbake og ber om pengene i retur når matbutikken, nok en gang, selger en plastpakket dobbeltpakning med avokado hvor den ene er ubrukelig. Og skål for hun som alltid trykker «liker» på Instagram-bildet av den sporty venninnens daglige joggetur og pliktskyldigst legger inn følgende kommentar: «Frisk start på dagen:)». Skål for han som alltid kjøper lodd når det lokale knøtteputt-fotballaget ringer på døren for sjuende gang på en måned. Og skål for hun som ønsker å bevare husfreden når ektemannen utbasunerer sine smålige politiske holdninger, og som stadig må lage middag til den slitsomme venninnen som hun, i all hemmelighet, kaller energi-vampyr. Skål for elefanten i rommet.

Skål for hun som stadig blir innvalgt til en tidkrevende post i foreldreutvalget, og for han som alltid blir satt til å bære tunge ting fra loft og kjeller på borettslagsdugnaden, mens andre later som det tar en fem timer å rake løv. Skål for hun som konsekvent får plassen ved siden av taxisjåføren hver gang vennegjengen er på byen og følgelig må ta hele drosjeregningen. «Skal du ha penger av oss?» «Nei da, det går bra det».

Skål for hun som baker den samme glutenfrie gulrotkaka til hver bidige korpsbasar, og for han som ikke klarer å legge på røret når telefonselgere ringer og ender opp med ytterligere et abonnement på magasiner som Jakt og fiske. Skål for hun som husker bursdagen din hvert år, selv om du alltid glemmer hennes. Og skål for publikummeren som belønner en teaterforestilling han hatet med stående applaus, bare fordi alle andre i salen reiser seg.

Skål for hun som alltid lar samboeren velge Netflix-serie, men som er hensynsfull nok til å late som om det var et felles valg. Skål for han som selger huset og flytter fra den kranglete naboen fremfor å konfrontere ham. Og skål for hun som alltid tar oppvasken i bokollektivet og ikke klikker i vinkel når romkameraten mener at de to gjør like mye husarbeid. Skål for han som alltid låner ut penger og blir positivt overrasket dersom noen betaler tilbake igjen. Og skål for ekte­fellen som egentlig vil bo på landet, men som i årevis har tråkket rundt i en storby hun ikke kan fordra for mannens skyld.

Skål for hun som stadig ler like høyt av ­venninnens favoritt-YouTube-film, «Cat does taxes», selv om hun har sett den 300 ganger. Skål for han som inviterer folk som forsurer stemningen på fest, bare fordi han synes synd på vedkommende. Og skål for hun som alltid serverer rause middager, men som nekter å ta imot servering når hun selv er på familiebesøk: «Om du skal åpne en flaske vin, sier du? Nei takk, ikke noe bryderi for min skyld.»

Skål for hun som alltid hjelper andre, men som føler at hun trenger seg på dersom hun en sjelden gang ber om en håndsrekning selv. Skål for hun som lever i et ekteskap hvor de usagte samlivsproblemene stables bakerst i klesskapet, sammen med skjortene hun nettopp har strøket og brettet. Skål for han som triller i ensom majestet mot flytoget, med tung Fjällräven-sekk, vesker og kofferter, svetten spruter, men gud forby om han skulle spørre familien om å kjøre ham. Jeg hørte om en gammel mor som var så livredd for å være til bry at hun foreslo å legge seg i bagasje­rommet da sønnen omsider insisterte på å gi henne skyss til togstasjonen.

Familier som feier alt under teppet kan føre til at du blir konfliktsky som voksen. En person som stadig unngår krangler har antakelig fått inntrykk av, tidlig i livet, at følelser er til å for å legges lokk på, at det er forbudt å ha konflikter. Filosofi-professor Stephen P. Turner og Frank Weed har skrevet om vanskelige forhold på arbeidsplassen. I boka «Conflict Organizations» putter de konfliktskye mennesker i tre båser: De som gjør alt i sin makt for å unngå krangler, og de som svelger følelsene sine og smiler selv om situasjonen påfører dem stress og angst. Og så har du dem som skifter samtaleemne hver gang et tema virker for ladet og penser konversasjonen inn på noe alle kan enes om. Mange sjefer for nystartede bedrifter gjør nettopp dette, og resultatet kan leses i oversikten for tvangsavviklinger i Brønnøysundsregisteret.

Det finnes ingen fagforeninger for konfliktskyes rettigheter, og hadde det eksistert, ville antakelig ingen turt å stå på krava. Derfor: Kjenner du en konfliktsky person, be vedkommende ut på middag og insistér på å betale drosja hjem. De vil garantert nekte deg å spandere en øl på dem, så ikke spør - bare gjør det. Og la være å fortelle dem i timevis om ryggsmertene og brokk-operasjonen din, de vil nemlig helst ikke høre om det, selv om de hevder at de er superinteressert.

Hyllest til middelmådigheten

Hvorfor streve for å bli best når du kan være lykkelig som midt på treet?

Jeg vil slå et slag for de middel­mådige. De som tar livet med ro og synes at midt på treet er godt nok. Mennesker som higer etter å være best blir aldri fornøyde. De får magesår og hjerteinfarkt. Mesterkokken får en alvorlig depresjon når restauranten hans mister en Michelin-stjerne. Den anerkjente fotografen river seg i håret dersom bildet ikke er hundre prosent skarpt. Den selv­kritiske skuespilleren ligger søvnløs i jakten på å fremstille en troverdig karakter. Den perfeksjonistiske arkitekten frustreres over de millimeterskjeve vinklene i sitt ferdigstilte byggverk.

I resten av verden er best alltid det beste. Men i Norge er passe mer enn bra nok. I vårt samfunn, hvor janteloven fortsatt står sterkt, er det en fordel å ikke stikke seg ut. Vi bør ikke tro at vi er noe, middelmådighet er en dyd. På karneval i Rio de Janeiro byr folket på fargerike opptog og vill gatedans. Sånt blir for overdådig og pretensiøst for oss nordmenn. Når vi er på fest, danser vi beskjedent og stivt. Med passelig mye innlevelse. I familieselskaper forsyner vi oss med moderate porsjoner av maten. Målet er å gå i ett med tapetet. Unngå flauser. Ikke være til bry. «Skal du ha mer kaffe?» «Ja takk, men ikke for mye».

Vi drikker middels dyr vin. Leser middels bra bøker og ser på middels bra TV-program­mer i middels fine sofaer. Vi reiser til utlandet og bor på middelmådige hoteller og spiser på passe bra restauranter med middels god service. Vi henger middels fin kunst på veggen og lytter til middelmådige artister med tekster som rimer middels bra. «Det var øl. Berus­ende ord. Det var sommer. Det var sol». Ord og sol. Herlig! Rimer mer enn bra nok!

Pirkete perfeksjonister krever betingelses­løs innsats av seg selv og sine kolleger. De jobber overtid og plager sine medarbeidere med dårlig samvittighet. De holder flammende taler om inkompetanse, og smeller hardt i kontordøren dersom de føler at resultatet er under pari. Men de middelmådige holder klokelig kjeft. De vet at det er det bråkete hjulet på vogna som alltid blir byttet ut først. «Helt ålreit» eller «greit nok» blir ansett som det korrekte resultatet i en middels bra bedrift. «Har du gjort ferdig rapporten?» «Sorry. Rakk ikke. Du får den til uka».

Forskning viser at perfeksjonisme kan føre til depresjon, angst og kronisk tretthet. Moralen synes å være: Hvorfor jobbe livet av seg, når du kan jekke deg en Tuborg og feire at du er akkurat passe flink i arbeidet du gjør? En drøss med journalister i norske nettaviser vet at det ikke er så farlig med skrivefeil, så lenge resten av artikkelen er ok. Om Anne Grete Preus skriver etternavnet sitt Preuss, Preus eller Prøys. Hvem bryr seg? Om den middelmådige journalisten bruker uttrykket «i forhold til» feil mer enn fem ganger i samme artikkel? Er det så farlig da? I forhold til hungersnød-problematikken er det en ren bagatell.

Litt slurv fra den middelmådige tilgis kjapt. Vi tilgir glatt filmoversetteren som nylig oversatte «A man with homicidal tendencies» til «en mann med homoseksuelle tendenser». Vi unnskylder den middelmådige forfatteren av brosjyren fra den lokale matbutikken. Han som klarer å trykke den riktige prisen på hver enkelt vare, men samtidig er norgesmester i «ord delings feil». Som henger opp svære skilt med alt fra «brekk bønner» til «fiske boller» og «vann melon».

Hvorfor svette blod og tårer for å bli nummer én? En middelmådig fotballspiller tjener jo det samme som resten av laget. Lars Ulrich i Metallica er mangemillionær, selv om de fleste hevder at han er en høyst middelmådig trommis. Art Garfunkel reiser fremdeles rundt på verdensturné, med lave skuldre og gamle låter, mens eks-makker Paul Simon river seg i det lille håret han har igjen for å komme opp med en like stor hit som «Bridge over troubled water». Hvorfor være ulykkelig og genial, når du kan være middelmådig og glad?

Jeg blir lykkelig hver gang jeg ser en restaurant med lysende neonskilt hvor tre av bokstavene sluttet å virke i 2009. Hvorfor bruke verdifull tid på å sette inn nye lyspærer, så lenge maten smaker greit nok? Buss for tog er da en super, middelmådig løsning? Og hva er vitsen med god økologisk holtekylling når du kan fylle fryseren med billig, middelmådig kylling fra Prior? 

Jeg krysser fingrene for at kong Harald hyller den norske middelmådigheten i sin årlige midt på treet-nyttårstale. At hans majestet endelig vil erstatte sitt pompøse «Alt for Norge» med det mer jordnære og dekkende norske mottoet «Alt med måte». 

Rønning for president

Dette er lovene som vil tre i kraft når jeg blir Norges neste statsminister.

*Det vil bli forbudt å gi barnet ditt en drøss med navn, fordi du og kjæresten din ikke klarer å bli enige. Navnet skjemmer som kjent ingen, selv om du heter Thea Isadora Leonessa Bjørnholsve Amundsneset. 

*Maks fem avskjedsturneer pr. rockeband. 

*Når du har vært gift i over ti år, så er det ikke lenger lov å kalle kona di for kjæresten. 

*Programledere på radiostasjoner må slutte å annonsere hvilken stasjon vi hører på annethvert sekund. En Elton John-låt er en Elton John-låt, uansett kanal. 

*Det innføres automatisk strykkarakter til studenter som akkurat har begynt på ex.phil. men som likevel bruker fremmedord som sofistisk og eklektisk mer enn ti ganger i løpet av en fem minutters samtale. Du virker ikke smartere av å bruke fremmedord, du fremstår bare som totalt vankundig. 

*Det blir forbud mot å kalle selfie tatt på fjellet for fjellfie. 

*Artister må slutte å be publikum om å synge med på sangene sine. Det er en grunn til at jeg har kjøpt billett til konserten, og det er ikke for å høre den tonedøve sidemannens stemme. 

*Søkefeltet på Google vil bli utstyrt med følgende edruelige tekstplakat: Du finner ikke noe nytt dersom du googler deg selv denne uken heller. 

*Du settes automatisk i fengsel hvis du føler en trang til å legge annenstemme på hver bidige sang du hører. Obs: Ekstra straffegebyr for ters-intervall. 

*Det vil bli strengt forbudt å fortelle mennesker hva du drømmer om natten. Sannheten er at absolutt ingen er interessert i å høre om det.

*Det blir ikke tillatt å skryte av at du klarte å slutte å røyke, dersom du snuser tre bokser General om dagen. 

*68-er-ektepar med dyr villa i åsen, seilbåt og fem millioner på konto ilegges gebyr hvis de uironisk hevder at de fremdeles er rødstrømper. 

*Prester blir nødt til å være ærlige ved dåpsseremonier: "Ja, Lukas, Selma og Oda er flotte navn, men det er nok ikke så originalt som dere tror."

*Det blir forbud mot å lage flere romantiske komedier. Alle kan jo oppsummeres slik: Umoden rundbrenner blir forelsket i sexy karrieredame, men ødelegger alt. Hun blir fornærmet, men han skjerper seg og frir til henne. Rulletekst. 

*Bartrubadurer må umiddelbart forlate lokalet dersom de føler en trang til å spille En solskinnsdag eller Tore Tang. 

*Maks fem Deli de Luca-er pr. by. 

*Sportskommentatorer må ikke forsøke å være morsomme. Jeg bruker ikke spalteplass på å vitse om fotballresultatene til det norske landslaget. Selv om jeg kunne gjort det. 

*Det blir innført totalforbud mot briller uten styrke, spesielt hvis du jobber som AD i reklamebyrå. 

*Det vil ikke være tillatt å bruke samtale venter-funksjonen på telefonen. Det er flaut å tvinge bestekompisen din til å høre på Best of Zamfir bare fordi du får inn en viktig telefon fra TNS Gallup. 

*Når du leser inn velkomstmeldingen på mobilsvareren din, slutt å si at det er din telefon og at de som ringer må legge igjen en beskjed etter pipetonen. Vi lever i det tjueførste århundret, vi vet antakelig hvordan en mobilsvarer fungerer nå. 

*Flyplassrestauranter må servere billigere mat. Prisnivået er nå så høyt, at man skulle tro man fikk servert Kabbalah-vann og trøfler, og ikke vasne rekesmørbrød og lunken Farris. 

*Kafeer uten dansegulv er ikke diskotek. Bare fordi et sted har stoler, øl og levende lys, så er det ingen grunn til at de skal spille I'm so excited på så høyt volum at du ikke hører hva kompisen din sier. Dersom jeg hadde ønsket å sprenge ørene med dårlige 80-tallshits, hadde jeg reist med Stena Line. 

*Folk på svenskehandel får ikke lenger lov til å skryte av hvor billig alt er. Vi vet at det er billig å handle i Sverige, ellers ville ikke nordmenn ha lagt igjen ti milliarder kroner der hvert år. Å komme hjem og skryte av hvor overraskende billig det var for kyllingvinger i Strömstad, er som å komme hjem fra Pisa og, sjokkert, vise bilder av et tårn som er skjevt. 

*Musikkartister får totalforbud mot å spørre publikum om vi har det bra eller om det er noe liv her. Svaret er alltid: Vi har det bra. Og ja, det er noe liv her. 

*Ikke legg igjen beskjed på svareren min hvis du ikke har noe annet å si enn at du har ringt. Hvis ikke mobilen er fra 80-tallet og på størrelse med en Samsonite-koffert, ser jeg at det er du som har ringt. Hvis du likevel mener at det er uendelig viktig å kommunisere hei, det er bare meg, det var ikke noe viktig skriv en sms! 

*Obligatorisk rettskrivingstest for nettavis-journalister. Det heter ikke at man har tenkt til. Det heter tenkt. Det heter ikke håpe på men håpe! Hvis du har tenkt til å håpe på jobb i en stor norsk avis, håper jeg du har tenkt å lære deg å skrive korrekt norsk først. 

*TV-reportere i utlandet må slutte å sette over til studio. Dersom du ikke kan finne en bedre punchline på direktereportasjen din fra USA enn da setter jeg over til deg, Anne, bør du finne deg et annet yrke. 

Dette er lovene som vil tre i kraft hvis jeg blir statsminister. Flere har jeg ikke, så da setter jeg over til resten av bloggen.

 

Min musikalske veiviser

En svenske har skrevet filmmusikken til livet mitt. Han heter Lars Winnerbäck.

Noen artister bærer deg på skulderen gjennom livet. De våker over hvert steg du tar, og oppsummerer dine flokete ungdomsår i en enkel akkord. Låtene til yndlingsartisten din forteller historien om den du ble. Sangene bringer deg brått tilbake til da du var keitete, uredd og grep 20-årene med grenseløs livsappetitt. Før du solgte friheten din til banken, begynte å interessere deg for rødvin og ølbrygging, og mistet kontakten med den gamle kompisgjengen fra kollektivet.

Det er noe befriende i primalskriket fra jentegjengene på dansegulvet, de som gauler Roxette-låter med rennende mascara og brukket hæl. I den sure allsangen fornemmer vi den samme lengselen etter å fryse tiden og bringe oss nærmere det mennesket vi en gang var.

Svenske Lars Winnerbäck har fulgt meg som en usynlig skygge i snart 20 år. Han har lydlagt livet mitt siden jeg var 18. Han har fått det rufsete hjertet mitt til å slå i takt med musikken hans, helt fra jeg bodde på gutterommet og optimistisk grep fremtiden med riddersveis og hårete planer. 

Jeg gikk sisteåret på dramalinja på videregående, og husker at jeg kjente på en intens trang til å skape, og skrape ihop til noe som kunne likne et voksenliv og en karriere. Plata «Rusningstrafik» (1997) var den, da ukjente, Winnerbäcks selvfinansierte andre plate, og den lå blant en haug av cd-er på min fars skrivebord. Jeg ble umiddelbart slått i bakken, jeg hadde funnet min artist, var grepet av tekstlinjer som: «Jag är en av alla dom som faktiskt aldrig riktigt bara ville vara en av alla dom». Den unge rockpoeten traff en rotløs kafékunstner midt i hjertet.

Selv den dag i dag, når jeg triller barnevogn og lytter til den plata kan jeg fornemme helt tydelig hvem jeg var som 18-åring. Ung og ambisiøs, klumsete og ukysset. Jeg fant poetisk støtte for min sjenanse for jenter i tekstlinjer som: «Det hänger nån slags boxershortsmodell i alla fönster där jag går, och jag undrar om jag vill se ut som han?».

Hvem var denne rockpoeten som dissekerte vår generasjons urbane rastløshet med en sånn nådeløs treffsikkerhet? Lars Winnerbäck ble født i 1975 og vokste opp i Vidingsjö i Linköping, en drabantby med gråhvite skyer, tannlegevær, og rad på rad med nypebusker. I oppvekstlåten «Söndermarken» synger han om arkitekturen i hjembyen: «Parkeringshus byggdes, ett litet steg för människan, ett stort steg för betongen».

Gitaren i musikkbutikkvinduet ble den åpenbare fluktruten for den skoleleie trubaduren som allerede 21 år gammel ga ut debut-cd-en «Dans med svåra steg». Når man hører plata nå virket det nesten ufattelig at en så ung fyr kunne skrive så grenseløst poetiske og modne tekster. Selv om Winnerbäck var pur ung var han allerede inspirert av låtkatalogen til viseveteraner som Cornelis Vreeswijk og Ola Magnell. Cornelis fortalte livshistoriene til Felicia og Ann-Katarin, og Winnerbäck dyrket kjærlig og nådeløst sine kvinnelige protagonister Hjärter Dam og Fröken Svår, to treffsikre tidsportretter.

I låta «Gråa dagar» fra «Med solen i ögonen» (1998) har Hjärter Dam flyttet til storbyen med en halvferdig roman i skuffen. Hun forbanner at hun er blitt en av alle dem som sitter på kafé og «snackar skit og dricker te». Men skjer det noe med livet hennes? Kommer hun fram dit hun skal? Eller blir det som i sangen «Tvivel» der Winnerbäck skildrer en typisk rotløs studenttilværelse: «Det är nudlar och lånade pengar».

Jeg beundrer tekstforfattere som fanger tidsånden presist og ujålete, som Loudon Wainwright III, Todd Snider, Stefan Sundström - og selvsagt Winnerbäck. Hans glitrende tekster er små noveller, som automatisk drar meg tilbake til jeg var 19 og nøt kompiskvelder på byen hvor vi blandet livet ut i uendelige mengder med øl. «Efter hundrafemtio spänn har bussen gått och man får gå. Vi kanske hörs imorrn igen när vi har vaknat framåt två». 

Jeg husker følelsen av å flytte fra barndomshjemmet til en mørk, trang og fuktskadet kjellerhybel, der en ung, rufsete sivilarbeider blandet helgens bakrus ut i tynn pulverkaffe: «Vi borde inte sitta här och dricka öl varenda kväll. Vi borde göra nånting bra, men det är ingen som har lust». Winnerbäck har skildret røffe oppbrudd i livet: «En dag försvinner jag ur dina ögon som en svår och jobbig grej». Han ga meg ly for stormen da jeg ble alenefar: «Jag bor enkelt igen, det är lite tomt ibland, men jag saknar ingenting akut». Og han var der ubønnhørlig igjen da jeg traff min nåværende kjæreste i fjor: «Du är början på nåt nytt og nånting underbart för mig».

Jeg opplevde Winnerbäck live allerede i 1998, på Gamla, en liten rockeklubb i Oslo. «Va kul att få spela i utlandet!» sa han. Det var fire musikere på scenen, og tre betalende i salen; en venninne, jeg og en ukjent fyr. Tre år senere fikk han sitt store gjennombrudd med plata «Singel». Fra å være en kuriositet, ble han nå nasjonaleie. Han solgte over 200.000 plater, spilte stadionkonserter og ble «Årets mannlige artist» på den svenske Grammis-gallaen.

Til sammen har han gitt ut ti plater, vunnet en drøss med priser og når han kommer til Norge nå inntar han alltid store konsertscener. Nylig lanserte han sin nye singel "Köpt en bil" hos Skavlan, den siste fullengderen, «Hosianna» (2013), avslører at den urbane rastløsheten er et vedvarende trekk i Winnerbäcks virke. «Jag är så trött på Stockholm. Alla lever samma liv». Ser du meg med barnevogn og hodetelefoner, er det antakelig denne låten jeg hører på. Vit da, at inni hodet mitt er jeg ikke 36 år med høye viker og et kompenserende helskjegg. Nei, jeg er 18 år igjen, jeg bærer en imaginær riddersveis og synger melankolsk om Oslo:

"En stad som får en att bli större enn man är, 

men i en ålder som sätter en på jorden

Jag trodde att jag visste vem jag var och vad jag ville

men nu skulle jag inte välja dom orden"

Nylig fylte Lars Winnerbäck 40 år. Gratulerer med dagen, Lars. Takk for musikken - så langt.

 
Lars Winnerbäck og Jon Niklas Rønning i Oslo 1999. (Foto: Øyvind Rønning)

Boyband-drømmen som brast

Hvorfor vender jentene ryggen til ungdomsidolene de en gang elsket?

Vi menn svikter sjelden artistene vi oppdaget i ungdomsårene. Trofast gjennomlever vi grusomme gjenforeningskonserter hvor halvparten av bandbesetningen enten har sluttet eller er på avvenning. 

Ivrig applauderer vi ungdoms-favorittgruppa vår på stadig mindre rockeklubber, ikledd stadig styggere band-T-skjorter. Vi går på Guns N' Roses-konserter med en forfyllet Axl Rose i spissen og heier ham frem gjennom sure toner. Fedrene våre strømmer fremdeles til Neil Young-, Jethro Tull- og Bruce Springsteen-opptredener, og står der med høye viker og tynne hestehaler og tviholder på en lunken halvliter i plastglass. Hvorfor? Fordi artistene vi oppdaget i tenårene eier nøkkelen til historien om dem vi var, de minner oss om da vi var unge, optimistiske og grep livet med grenseløs appetitt.

Jentene derimot - de svikter sine tenårings-idoler hjerterått i samme øyeblikk som de legger puberteten bak seg. På 90-tallet sverget jentene i klassen min evig troskap til gutta i boybandet New Kids On The Block. De hengte opp Topp-plakater på det rosa jenterommet sitt og mimet låta «Step By Step» med enorme hettegensere og klumsete hiphop-steg på skoleavslutningen.

De besvimte av lykke og måtte bæres ut av hjelpe-mannskaper da boybandet entret konsertscenen i Oslo Spektrum i 1991. Nylig ga gruppas hjerteknuser Jordan Knight ut comebackalbumet «Unfinished», en tittel som anmelderne mente passet godt. Men den svikefulle 13 år gamle jenta som en gang skrev «Jordan» i sirlig kulepenn-hjerte på armen ofret ikke en gang 11 kroner på singlen «Like A Wave». Hun ble sist observert på Øya-festivalen, der hun gumlet koreansk barbecue og lyttet til Beck.

East 17, du vet dem med 90-tallshiten «Stay Another Day», spilte i år på en arena i Dublin med kapasitet på nærmere 1000 mennesker. Bare 30 personer løste billett. Til ingen nytte utsatte de konserten en time, i håp om at flere fans skulle dukke opp. I intervjuet etterpå skrøt East 17 av et «fantastisk publikum som ga en enorm energi», men du kunne høre stemmen til vokalisten formelig briste. Han følte seg sveket av tenåringsjentene som en gang sendte ham kjærlighetsbrev, sprayet med billig Exclamation-parfyme, med lovnad om å elske ham livet ut.

Hanson, Jonas Brothers og Blue. Jamie Walters, A1 og N'Sync. Det ligger drøssevis av artister strødd i ruinene av tenåringsjenters svik. Hvem i den gamle fanklubben til Westlife ville i dag forlatt mann og barn for å leve opp til troskapsløftet de en gang ga til Brian McFadden? Hvem ville kastet samboeren på båten til fordel for et liv med Ronan Keating? Den bortglemte Backstreet Boys-vokalisten Nick Carter skjønner nå for alvor betydningen av tekstlinjen «Show Me The Meaning Of Being Lonely». Siste nytt er at boybandet One Direction går hver sin vei.

Kanskje kan fenomenet oppsummeres på følgende vis: kvinner synes det er flaut å bli konfrontert med sine musikalske ungdomssynder, mens vi menn innerst inne er litt stolte av dem. Når alt kommer til alt drømmer vi kanskje fremdeles om å se ut som Axl Rose eller spille gitar som Metallicas James Hetfield.

Jentene derimot får bare vondt i magen av å tenke på at de fylte Pusur-dagboka med tårevåte kjærlighetserklæringer til Boyzone eller at de en gang risset navnet til Aaron Carter inn i skolepulten. Musikkhistorien har lært oss at når tenåringsjentene blir voksne, er boyband-festen for alvor over. Da nytter det ikke å be på sine knær og synge hjerteskjærende som Take That: «I want you back for good».



(Opprinnelig publisert i VG Helg 5. september 2015. Takk til Åsleik Engmark for innspill.) 

 

Vårt familievennlige opprør

68'er-foreldrene stiftet familie ett kvarter etter russetiden, serverte oss barna mikrobølgemat, digget punkrock og jobbet gjerne overtid. Min generasjon drikker økologisk kamille-te, henter barna tidsnok i barnehagen og instagrammer perfekte nybakte cupcakes. 

Min generasjon er blitt så ordentlig at jeg nesten setter den økologiske soyamelken i halsen. Som representant for gutt1979 sitter jeg på min lokale café med en chai latte og spør: Hvor ble det av opprøret? Hva skjedde egentlig med oss - vi som krabbet rundt på begynnelsen av åttitallet ikledd lettantennelig babytøy i brunt? Hvor er de grovsnekrede 70-tallsrekkehusene med sigøynerpike på veggene, paneltapet og gulvtepper så fulle av basiller at til og med interiørarkitektene bak Stena Line-lugarene ble misunnelige? Hvorfor er vi så forbanna streite? 

Vi bor lyst og delikat, som i et boligblad. Det er en evig strøm av duftlys og hjemmebakte eplekaker, Bon Iver-låter på AirPlay, «Mad Men» på serieopptak og Pushwagner-trykk på veggene. Og det er så deilig, harmonisk og korrekt på et vis. 68'er-mødrene hadde hår under armene, brente behåer og røykte og drakk under svangerskapene. For min generasjon er det der science fiction. Vi tar lang utdannelse, velger livspartner med omhu og sparer penger på BSU-konto. Våre foreldre giftet seg lynkjapt da de var 20, på loslitte samfunnshus med kjøttkaker til hovedrett. Vi gifter oss, godt voksne, på flotte herregårder, hvor vi serverer femretters middag med påfølgende kaffe avec. Vi synger til og med grønne sanger med dårlige rim. Og det funker. Men spesielt rocka og rufsete er det ikke.

Vi er så ordentlige at jeg lurer på om det er en flukt fra våre frika foreldre som la babyen i håndvesken og stakk på grillfest. Vi tar sjelden en øl etter jobben, drar rett hjem til familien. Og vi dyrker drømmen om det perfekte måltid. Der mine foreldre inviterte venner på Ringnes-øl og pølsegryte, arrangerer vi parmiddager hvor vi lager Hellstrøm-inspirert mat fra bunnen av og nipper til dyr Amarone-vin - den gode fra Tommasi, du vet. Vi dekanterer til og med. Nesten uten ironi.

Familiemåltidene består av næringsrik mat, som helst skal være økologisk. Barna får være med på hvert steg i matlagingsprosessen. Det er inspirerende for dem, det har vi lest i et livsstilsmagasin. Og det stemmer nok. Barna kan faktisk lære seg å like oliventapenade og hvitløkspaté dersom man setter av litt tid. Slik var ikke hverdagsmiddagen på 80- og 90-tallet. Da lå det ofte en pizza Grandiosa klar i fryseren. Jeg dynket den i sitronpepper og slukte den med halvannen liter cola, mens jeg så på skurrete opptak av «X-files» på VHS. Hver søndag var det frossenlaks og Beate-poteter. Utenkelig nå. Nå kjøper jeg alltid fersk salmalaks og coca-colaen er erstattet med økologisk Lier-eplejuice. Du vet; den på flaske. Men den dekanterer vi ikke. Ennå.

Vi har innsett at det er smart å spise sunt og programmere livet etter barna, som vi stadig vokter over som hauker. Som barn kunne min generasjon gjøre hva vil ville, så lenge vi kom hjem til avtalt tid. Selv er vi nervøse foreldre. Vi frykter det verste og googler alt. Babycallen står på høyeste volum, kun overdøvet av lyden fra design-vannkokeren som koker vann til den økologiske kamille-teen fra Pukka. Vi dyrker barnesikringer, sykkelhjelmer og har alltid noen krøllete poser med antibac-servietter i veska. Og vi tenker miljø. Våre fedre kjøpte svære biler som slukte bensin, og syntes kollisjonsputer var fjollete. Nå snegler familiene avgårde i el-bil. Og vi legger ut bilder av den nyinnkjøpte Buddy-bilen på Facebook. «Voksenpoeng» skriver vi på sosiale medier. Men vi bare later som om det er humoristisk ment. For egentlig er vi litt stolte. Av det keitete, usexy, ufrika. Av at vi tenker på miljøet, framfor vår egen kulhetsfaktor.

Hver generasjon har en soleklar rett til å bryte med den foregående. Kanskje dette er vårt høflige opprør mot foreldrene våre? I motsetning til dem sover vi ikke i vannsenger eller spiser halvstekt kylling med chips til middag. Vi henter barna i barnehagen når vi skal og drikker kaffe fra presskanne. Vi baker grovbrød selv og leser lange bøker om å hugge ved. Vel vitende om at vi fostrer opp en generasjon som skal bryte med vår trygghetssøkende stil igjen. Da får vi inderlig håpe bestefar har spart på sin gamle hippie-poncho fra Zappa-konserten på Kalvøya i 73.

Mitt stille land

Hysj, kan du høre? Det er så uendelig stille i dette landet.

Hvis tale er sølv og taushet er gull, står vi nordmenn øverst på pallen. I Norge er det så dørgende stille overalt. På bussen. I heisen. Støter du på naboen i borettslaget, kommuniserer han bare med korte nikk. Ekte nordmenn slår aldri i bordet, sånn som tyrkeren på min lokale grønnsakshandler, som skriker til leverandøren når avokadoene ikke blir levert i tide.

Vi ventilerer sjelden vår frustrasjon, som det spanske ekteparet jeg observerte i landsbyen Altea, som kranglet høylydt for åpent vindu og kastet tallerkener i veggen. Selv når vi nordmenn blir vekket av telefonen under en formiddagslur, tør vi ikke snakke ærlig. Vi tyr bestandig til den samme løgnen: «Nei da, jeg sov ikke. Har bare litt rusk i halsen».

Sitter du ved siden av en nordmann på flyet, vil han svare deg kort og nøkternt dersom du spør ham om noe. Men prøver du å engasjere ham i ytterligere småprat, blir han latterlig ukomfortabel. Blikket flakker og svetten pipler, du kan nærmest høre ham tenke: «Hva er galt med han fyren der? Hvorfor prater han til meg egentlig?»

Det er den evinnelige skandinaviske stillheten som omkranser oss, den som Ruben Östlund lager film om. De høye fjellene innkapsler oss i en slags kollektiv narkose, hvor vi smiler våre stiveste smil og skyr sannhet, sinne og pasjon som det var en ildsprutende drage. «Konfliktsky? Jeg, nei».

Det finnes to former for norsk taushet. Du har den behagelige roen du finner gjemt i naturen og så har du den kvelende kinesiske muren av stillhet, som sniker seg inn i TV-stua til det gamle ekteparet som ikke har vekslet et ærlig ord siden Bobbysocks vant Grand Prix. «Er det noe, kjære?» «Nei da. Hvorfor spør du om det?» Tausheten vokser som en verkebyll hos søskenparet som ikke har snakket sammen på 25 år fordi en forfallen hytte angivelig ble feilfordelt under arveoppgjøret. Den snikende stillheten innkapsler soverommet hvor ekteparet har ligget med ryggen til hverandre i årevis. «Er pasjonen død?» «Vet ikke, vi prater jo aldri om det».

I Norge er stillhet en dyd. Vi begraver følelsene våre, skyr røffe konfrontasjoner og blander tiden ut i tomprat om været, de høye bensinprisene og hva vi skal gjøre i ferien. Som kjæresteparet som markerte tiårsdag på restauranten jeg satt på. I timevis kikket de bare stumt ned i hver sin Iphone, mens luften mellom dem dirret av alt de ikke turde å si til hverandre. Tidvis brøt de muren av stillhet for å informere hverandre om hvor mange «likes» de fikk på Facebook-oppdateringen sin, den handlet om hvor romantisk middagen var.

Men de er ikke alene om å holde munn, på enkelte norske familieselskaper hviler tausheten som en tung skygge over middagsbordet. Å fortelle slekta hva vi egentlig plages med ville «ødelagt hyggen». Å snakke om vanskelige temaer «passer seg ikke». Vi tygger i stedet tørre kransekaker og bærer nag til hverandre i årevis. Vi leker en slags voksenutgave av «Vær stille»-leken, hvor den som holder kjeft lengst vinner. Den erke-norske drømmen blir å gå i graven uten å noen gang ha vært sinna eller lagd en scene. «Her hviler en sindig, men sabla forknytt nordmann som aldri tordnet mot en sjel», kunne det stått på brorparten av norske gravstøtter.

«Stillest vann har dypest grunn», sier et gammelt norsk ordtak, men stemmer det? Er kanskje den franske forfatteren Jean Giono inne på noe når han skriver «De stille er ikke alltid de kloke. Det finnes låste kister som er tomme»? Kanskje ligger det større klokskap i å rope ut sine frustrasjoner og fremvise en form for impulsivitet i blant?

Jo da, vi nordmenn har ikke noe mot å være spontane, så lenge vi får planlagt det grundig først. Vi hater å «trenge oss på», men er vi skikkelig gærne og møter opp uanmeldt på døra til noen i slekta, tør vi definitivt ikke takke ja til noen form for servering. «Du trenger ikke sette på kaffe, altså. Ikke noe bryderi for min del». Vi våger ikke en gang sette oss ned i sofaen, for vi skal for guds skyld ikke «slå oss til». Vi står heller i gangen og drikker springvann i tre kvarter, mens knærne svikter og alle blir stressa av klokken som ubønnhørlig tikker i bakhodet. «Nei, jeg får vel gå snart, skal ikke oppta dere hele kvelden». Det kan bli fryktelig mye bryderi av å ikke skulle være til bry.

Det er bare en sjelden gang vi nordmenn tør å snakke ut, og det er etter at vi har drukket litervis med alkohol. Det er et typisk norsk fenomen at en av «gutta på gølvet» i tung akevitt-rus på julebordet velger å si sjefen noen sannhetens ord, «rett fra levra». Det er som regel en dårlig løsning, mandagen etter får den ansatte en epost fra sjefen: «Kan du komme på mitt kontor, og samtidig ta med deg alt som er på pulten din?».

Den amerikanske forfatteren Susan Sontag laget kunstfilm i Sverige på slutten av sekstitallet. Det var gode økonomiske vilkår for film-skapere i nabolandet vårt, men Sontag hatet å leve der. Amerikanere skyr stillhet som pesten, og hennes «Letter from Sweden» er en nådeløs dissekering av den skandinaviske folkesjela. «Hver gang en konversasjon begynner, kan du føle den fysiske spenningen bygge seg opp mellom samtalepartnerne», skriver hun. Hun skildrer hvordan skandinaviske ansikter alltid «stumt uttrykker smerten over å ikke kunne si hva de føler». Etter sju måneder flyktet Sontag tilbake til USA, der den dirrende stillheten ikke var så påtrengende.

Det er på tide å bryte lydmuren. Den evinnelige tausheten setter livet vårt på vent, og gjør at vi aldri tør å si hva vi sliter med. Veggen av stillhet kan hindre oss i å oppnå ekte romantikk, følge sanne drømmer, reetablere vennskap og plastre på gamle sår i familieforholdet. Jeg får lyst til å skrike det ut, gjerne til tilfeldige medpassasjerer i heisen. «Del dine indre frustrasjoner med familien». «Livet er for kort til å være uærlig med mannen din». «Gå hjem og si til kona di hva du egentlig sliter med». «Fortell foreldrene om alle plagene du bærer på». Først da kan vi endelig se hva som bor på den andre siden av de norske fjellene.

Rett skal være rett

Hva har norske prinsippryttere og treåringer til felles? De roper «Urettferdig!!»

Jeg ser ham på flyplassen. Han raser. Fråder. Babler konstant i telefonen. Flyet er forsinket og nå er han «pissed» på Norwegian. Illsint googler han fram en artikkel fra Forbrukerrådet, og tråkker triumferende mot gaten. «Dette har man krav på ved forsinkelse» tordner han mot personalet, helt til han, stolt, får servert sitt rettmessige måltid: en flyplass-baguett, som er så tørr at den egentlig burde anses som ytterligere en fornærmelse.

Vår mann er prinsippfast, erke-norsk og med en selverklært rettferdighetssans. «Rett skal være rett!» hevder han. Men det er stor forskjell på hva Amnesty legger i ordet «rettferdighet», og det han knytter til begrepet. Jo da, han synes nok det er dumt med «hungersnød og sånn», men det genererer aldri så ektefølt sinne som når han tenker på alt det urettferdige som «den jævla naboen» foretar seg. «HEKKEN HANS ER EN HALV METER INN PÅ MIN TOMT» tordner han i sitt klagebrev til kommunen, skrevet i rasende Caps Lock-skrift. «BJØRKETREET SKYGGER FOR UTSIKTEN TIL MOTORVEIEN». Med målebånd i hånda tråkker han rundt i naboens hage, og demonstrerer hvor «grensa skal gå» og «skapet skal stå». Resultatet? Treet må felles og hekken må flyttes. Seieren feires med lunken Amigo-pappvin. «Hurra for naboloven!».

Hva er det som motiverer prinsipprytteren, han som fremdeles sitter i sandkassa, som et trassig barn, og roper «urettferdig», dersom han ikke får nøyaktig like mye godteri som alle andre? Han som slår i bordet hvis servitøren tar betalt for 0,5-øl som ikke fyller glasset til randen? «Toppen er jo bare skum. Dette er 0,4», freser han. Han nekter deg å gå foran ham i kassa på Kiwi. Selv om du bare skal kjøpe tyggis og lørdags-VG og han har to fulle handlevogner, har han retten på sin side: «Hei! Det er faktisk kø her». Hjemme finregner han på kassaregningen for å sjekke at han ikke er blitt lurt. «Rett skal være rett!».

I borettslagsmøter elsker han å minne om hva som står i de utdaterte husordensreglene. «Barnevogner skal ikke oppbevares i portrommet», presiserer han. De allerede overbelastede småbarnsforeldrene blir dermed nødt til å bære barnevogna fire etasjer opp den smale, krokete vindeltrappen. På sikt tar løftingen knekken på både ryggen og ekteskapet.

I trafikken dyrker han «forkjørsretten», i en halvtom kinosal vil han be deg flytte deg dersom du har satt deg på setenummeret som står på hans billett. Har du takket ja til middag hos ham en gang, krever han at du snarest gjengjelder invitasjonen. I kjølvannet av et familie-arveoppgjør kan han kalle han broren sin en krøsus, fordi han «karret til seg et gjøkur han ikke hadde krav på». Han anslår kjapt verdien på julegavene du gir, for å sikre at han aldri gir bort dyrere presanger enn han selv får tilbake. Gud hjelpe oss alle!

Jeg husker han gumlet på flyplass-baguetten, den han hadde «krav på ved forsinkelse». Jeg angrer på at jeg ikke slo av en prat med ham, og inspirerte ham til å gripe livet med større ydmykhet, ro og nysgjerrighet. Det ville vært det eneste rettferdige å gjøre. I det minste for oss som daglig må omgås ham.

(Opprinnelig publisert i VG Helg 09.05.2015)

Søvnmonsteret

Hjelp meg å legge bort leggerutinene, før jeg må legges inn.

Vi deler historier. Som krigsveteraner skildrer det røffe livet i skyttergravene. Vi, de slitne spedbarnsforeldrene, sitter med blodskutte øyne, styrter kruttsterk morgenkaffe og forteller skrekkberetninger om hvor inni hampen vanskelig det er å få babyen vår til å sove. Vi bruker ord som søvndeprivasjon når vi klager over ettåringen som nok en gang våkner klokken fire om natten. De lange leggeseansene beskrives i detalj og innebærer en drøss med ritualer:

«Lukas får ikke sove dersom han ikke hører lyden av støvsuger». «Nora må kjøres i bil over fartsdumper før hun slukner». «Jeg må trille Leon tur-retur Oslo-Lillestrøm, fyre av femten nyttårsraketter og deretter danse Macarena, for at han skal få seg en halvtimes blund».

Å få ungen vår til å sove er blitt en sportsgren. Etter halvannen time stuper vi ut av barnerommet og slenger oss ned i sofaen som en utslitt Petter Northug etter femmila. «Uff, i dag klarte ikke Hedda å sove før jeg satt på tørketrommelen og sang «La Det Swinge» femten ganger». Vi velger å feire bragden med et velfortjent glass Amarone, men ikke før vi har fått satt vinopptrekkeren i korken, hører vi et lite klynk på babycallen. Vi løper inn og starter teaterforestillingen på nytt. Er det rart ungen ikke får sove? Dersom noen hadde lest «Albert Åberg» høyt nitten ganger, satt på fire støvsugere og leid inn halve Oslo-Filharmonien hver gang jeg skulle hvile, hadde nok også jeg slitt ørlite grann med å finne roen.

På barselgruppen fråtser vi i de feteste anekdotene: «Vi har malt om rommet til Thea ni ganger for å finne riktig søvnfremmende farge» «Jeg må sette på Nespresso-maskinen, og ha «white noise»-appen på full guffe for at Elias skal sove et kvarter i strekk.» Vi elsker å høre historiene om det minst medgjørlige barnet og den mest kuriøse søvnoppskriften. Men gjør vi rett for ungen vår? Hva gjorde vi før mammanett.no, kostbare selvhjelpsbøker og nettavisartikler med overskrifter som: «Sjekk supertrikset: Slik får du babyen til å sove på 10 sekunder».

Nina Misvær er helsesøster, førstelektor hos HiOA og en av Norges fremste søvneksperter. Hun mener at vi foreldre griper inn for tidlig hvis ungen våkner, og råder oss til å lære oss å vente; først fem minutter, så minst ti minutter - og så øke gradvis før vi rykker inn i barnerommet. Hun sier at lesestunden bør foregå i sofaen, at det maks bør være to godnattsanger i sengen og rikelig med smokker rundt barnet sånn at foreldrene ikke blir smokkespringere. Alle barn våkner litt om natten, men hvorfor våkner de for godt? Jo, fordi vi voksne umiddelbart løper inn og river oss i håret! Ha ha!

Iblant blir det lett å glemme det. At babyer ikke er en homogen gruppe med magiske knapper vi kan trykke på. Kanskje er selvregulering noe undervurdert? Kanskje er det så enkelt som dette: Dersom barnet er trøtt, vil det sove? Når vi er utslitt, kan det være vanskelig å innse at det ikke finnes noen quick-fix-løsninger, at lange innfløkte leggeritualer eller tips fra den rådville barsel- gruppen ikke nødvendigvis er svaret. I vår evige jakt på å gi barna våre et godt liv er det fristende å ty til Astrid Lindgrens eminente oppskrift: «Gi barna kjærlighet, kjærlighet og enda mer kjærlighet». Så kommer resten av seg selv.

(Teksten ble opprinnelig publisert i VG Helg lørdag 8. august 2015)

 

 

En stuptrøtt pappas bekjennelser

Kan noen bytte denne ølen i en halvliter med søvn. Please!?

Plutselig så jeg sannheten i speilet. At jeg er blitt en zombie. En sånn som, stuptrøtt, leverer og henter sønnen min i barnehagen. For tiden rusler jeg i søvne gjennom livet, berøvet for overskudd, desperat etter hvile. Jeg er blitt en levende død, en sånn som stapper timene mellom 9 og 16 fulle av flest mulig jobbmøter. En fyr som ikke orker å lage middag, men stadig tyr til take away-sushi som jeg hiver i meg. En sånn som bruker mine siste krefter på å leke med sønnen min før han sovner. I det jeg setter meg i sofaen for å endelig gripe kvelden, slokner jeg.

Jeg er blitt min egen far. Da han var småbarnspappa, sovnet han alltid til Dagsrevyen. Han trengte ikke sovetabletter, det holdt med Einar Lunde. Selv har jeg ikke sett værmeldingen på to år. Jeg ligger bare der, fullstendig utslått på sofaen. Våkner tidvis av en strøm av enerverende lyder fra badet som blander seg inn de corny, heseblesende drømmene mine. Som regel kommer støyen fra vaskemaskinen, den som har gått nonstop siden fødselen for to år siden.

Kanskje har du sett meg på Coop? Jeg er spøkelset som vandrer hvileløst mellom mathyllene. Han som tviholder på en handleliste, men likevel ikke aner hva han skal kjøpe. Jeg bruker grenseløst mye tid på å oppdrive babygrøt og våtservietter, selv om jeg vet inderlig godt hvor barnehyllen er. Jeg stirrer på frysedisken, og vurderer om det er mulig å legge seg oppå den for en høneblund.

Dagene er blitt et sykt sammensurium. Jeg husker ikke hva jeg gjorde i går, og er forsinket med alt jeg skal levere i morgen. Inni hodet mitt runger det et hult ekko: Når tar reservelageret slutt? Når kan jeg puste ut? Finne hvile? Og hvem søren kan jeg skylde på for at jeg er så utmattet nå? Verden? Gud? Erna Solberg?

Dagen starter brått. Jeg har sluttet å sette Iphonen på vekking. Morgenen starter uansett med babyskrik. Da stuper jeg ut av sengen, dusjer i 45 sekunder, og kaster i meg frokosten, mens jeg triller til barnehagen. På bussen til første møte tar jeg jobbtelefoner og tviholder på kaffekruset som skal skjenke meg næring til å gjennomføre dagen. Jeg fnyste av dem før. Alle disse pretensiøse jetsett-folka som omtalte livet som et kappløp med tiden. Jeg fniste av alle fedrene på trikken som kvalte sine gjesp. Nå kveler jeg gjesp selv. Sovner på bussen. Kjenner at det stikker i hjertet når jeg våkner av en innkommende e-post på telefonen. Berget av forpliktelser vokser seg bare større, og gjør at hodet banker. Jeg motstår fristelsen til å ta meg nok en smertestillende tablett, vil ikke bli en Paracet-junkie. Mamma ringer. Om det går bra med meg? Jo da, bare litt hektisk om dagen. Men ellers tipp topp.

Det skjedde så brått. Livet gikk fra å være en uforutsigbar serie av inspirerende fester, til å bli en avansert hinderløype av forpliktelser. Som Jack Bauer i "24" stresser jeg gjennom livet i et kappløp med egen timeplan. Alle ubesvarte SMS-er og glemte avtaler gjør at jeg stadig skyggebokser med min egen samvittighet. For pokker heller. Jeg vil jo fikse alt. Være supermann. Eller, i det minste, en bra fyr. Jeg vil være en flink far som inspirerer sønnen min. En kjærlig kjæreste. Jeg vil være en varm venn, en sånn som ringer og spør: "Hvordan går det med barna da? Og jobben? Og huset? Dere skal flytte snart, hører jeg?" Og jeg ønsker å mene det, når jeg sier: "Vi må virkelig få til en pils snart. Veldig snart. Kanskje allerede neste måned? Skal bare sjekke filofaxen først. Hvor la jeg filofaxen?" Jeg fører opp pilsavtalen sammen med alle de andre avtalene, de som nå bare framstår som en strøm av punkter og ord, men som etter hvert skal utgjøre hele mitt stressede 2015. Puh!

Jeg vet. Sånn er livet som småbarnsfar. Men må alt være så fordømt gjennomplanlagt? Må vi alle bli sånne irriterende typer som er nødt til å lage avtaler minst to måneder i forveien? Som langsiktig må planlegge hytteturer, ferier, parmiddager, gutteturer og utdrikningslag. Det er så helsikes mange utdrikningslag for tiden. Før oppsto bare festene fra ingenting, men nå flyr invitasjonene frem og tilbake, og legger stein på min dårlige samvittighet. Skal vi møtes for en parmiddag tirsdag 17. august? Sorry, men da er det dugnad i borettslaget. Hva med 10. september? Beklager, men da skal vi i barnebursdag til tremenningen til kona.

Den sjeldne gutteturen til London bestilles og betales 14 måneder i forveien. Jeg er egentlig for sliten til å være med, men samtidig for nysgjerrig til å droppe det. Så vi reiser, solen skinner. Halvparten av gutta meldte avbud i siste liten, men vi som er der skåler. Et tåpelig gateorkester spiller "Girl from Ipanema" surt og med feil akkorder, og vi sitter der, i Camden, og drikker pils med blodskutte øyne. Og alle bærer på samme hemmelighet, som vi ikke tør å si høyt. Kan noen bytte denne ølen i en halvliter med søvn. Please!?

Det skjedde bare. Jeg skulle gripe livet som en inspirert fyr som balanserte hverdagens forpliktelser som den perfekte linedanser. Jeg skulle være laidback og impulsiv, entusiastisk og spontan. Jeg skulle i hvert fall ikke bli en fyr med fullstappet filofax, en sånn som dropper en bytur fordi jeg må tidlig opp for å levere i barnehagen. Jeg hadde spydd av meg selv om jeg visste at jeg allerede nå vet hva jeg skal gjøre i mars 2016. Kan noen, please, avse en kopp med søvn? Eller en helg med frihet? Jeg vil drikke pils på en bar på Söder i Stockholm. Jeg vil sette meg på et fly til New York for å se konserter. Jeg vil, i det minste, kunne sove til klokka 10!

Livet er det som skjer mens du planlegger noe annet. John Lennon sang det på en plate i 1980, samme år som han ble skutt. Jeg føler meg fullstendig utmattet av livet som bare skjedde. På toppen av det hele, regner det. Jeg trodde det skulle bli sol. Men hva vet jeg? Jeg har jo ikke sett værmeldingen på evigheter. Klokka tikker, jeg må ferdigstille denne teksten. Setningene glir i hverandre. Heldigvis er det bare noen linjer igjen. Puh! Straks ferdig. Håper den ble ålreit. Teksten, altså. At du liker den. Og vær så snill, se i nåde til meg dersom du ikke gjør det. Jeg har nemlig så uendelig mye mer jeg skal gjøre i kveld. Nå begynner Dagsrevyen også, må bare sørge for at jeg ikke sovn...

Våre ekte, særegne og unike valg

Hvorfor velger jeg dyr India Pale Ale når jeg innerst inne ønsker meg en vanlig halvliter?

Vi jakter hvileløst på det som er autentisk og ekte. Blir vi lurt? Hvorfor oppfatter jeg Stephen Ackles som autentisk når han synger på «Trygdekontoret», men ikke når han opptrer med samme låt på «Allsang på grensen»? Hvorfor reiser jeg på storby-ferier og leter etter små lokale restauranter som ikke er turistfeller? Har det virkelig noe å si om det sitter utenlandske tilreisende der, dersom maten smaker fantastisk? Og hvorfor oppfatter jeg «grip dagen» som et sterkt budskap når Per Fugelli sier det, men som en patetisk klisjé når dansebandet Picazzo synger det?

I boka «The Authenticity Hoax» hevder den canadiske forfatteren og filosofen Andrew Potter at vi er født med en trang til å søke etter det autentiske, smale og eksklusive som den store massen ikke liker. Vi frykter å bli hjernevaskede konsumenter, uten egen smak, programmert som barna i Pink Floyds «The Wall» til å like alt som er strømlinjeformet. Kan det forklare hvorfor jeg i årevis har skrytt av at jeg oppdaget et kjent band før det slo gjennom? At jeg stolt spiller debutskiva deres, etterfulgt av et skuffet utsagn om at «nå har de solgt seg, og blitt litt for mainstream»? Moralen er tydeligvis at ekte artister helst bør takke nei til lukrative konsertarenaer og heller spille for lusen hyre på rufsete rockeklubber for å bevare en aura av autentisitet. Snurrig, og ganske pretensiøst.

Jeg digger Monty Python-filmen «Life of Brian», særlig scenen hvor profeten Brian roper til sine tilhørere: «Dere er alle individer!». Den store massen roper hjernevasket tilbake: «Ja, vi er alle individer!», helt til en fyr plutselig legger til: «Ikke jeg!». Jeg liker å tro at han fyren er meg. Jeg bærer nemlig på en intens motvilje mot å bli oppfattet som en hjernevasket konsument, en sånn som blindt sluker listepop og går i samme klær som alle andre. Derfor bruker jeg mye tid på å velge ting jeg tror er mer sofistikert enn det røkla liker. Men innbiller jeg meg bare at valgene mine er ekte, særegne og unike? Den canadiske humoristen Christian Lander har oppsummert hvite folks «autentiske» valg i boka «Stuff White People Like», og det gjør nesten vondt å bli avslørt av ham. Og ja - Lander er selv hvit.

Han skildrer hvordan urbane hvite mennesker alltid kan høste kred-poeng ved å hylle Wes Anderson-filmer, gjerne ved å legge vekt på hvor kul Bill Murray er i dem. Han harselerer over vår trang til å handle økologisk og kortreist mat, lytte til indieband som Arcade Fire og hylle kunstneren Banksy, som er kul nok til å være utenfor mainstream-kulturen, men kjent nok til at du ikke virker pretensiøs når du skryter av ham. I boka skildrer han hvordan alle hvite menn enten eier, har eid eller drømmer om å eie en Vespa-scooter. Det eneste dilemmaet for hvite folk er om de skal velge den kule gamle modellen eller den miljøvennlige nye. Og han observerer hvordan hvite mennesker etter endt skolegang blir besatt av tanken om at vi trenger et friår. Helst skal vi bruke friåret på å reise til et autentisk sted, som Vietnam eller Kambodsja, for å finne oss selv og skrive lange felles-e-poster om hvordan turen har gjort oss til hele mennesker. Ouch!

Er vi virkelig så strømlinjeformede? Christian Lander ironiserer over de dyre Moleskine- notatbøkene våre, du vet de vi skal skrive kreative ideer i, men som ender opp med å inneholde fem telefonnumre og en handleliste. Han gir oss stalltipset for vellykkede hvite parmiddager: Lær deg navnet på en lokal vinprodusent i et pittoresk område i Italia og du har samtaler nok til en hel kveld. Videre skildrer han hvite menneskers snodige impuls til å stadig pusse opp boligen vi bor i, hvordan vi skryter av våre tusen «unike» Apple-produkter for å heve oss over Microsoft-brukerne, og vår hemmelige drøm om å reise til Tokyo for å spise «den beste sushien i verden». Føler du deg truffet? Jeg skamrødmet av listen.

Lonely Planet er et nettsted dedikert til å gi oss «autentiske» reisetips. Driver du med yoga og meditasjon tilbys det stadig gruppereiser til India for en «autentisk yoga-opplevelse». Vi elsker å hylle jordnære artister som snakker åpent om angsten sin. («Gud, han virker så ærlig og ekte!»). Noen artister anses som grunnleggende ekte og kredible, mens andre er evig dømt til å omtales som kalkulerte og kyniske. Hvorfor oppfattes Bruce Springsteen som autentisk og kul, mens Billy Joel ikke gjør det? Popkulturjournalisten Chuck Klosterman nøster opp fenomenet i boka «Sex, Drugs and Cocoa Puffs». Han hevder at Billy Joel er en av 70- og 80-tallets beste låtskriver. (lytt til albumet «The Stranger» om du er uenig). Likevel har han aldri klart å bli oppfattet som kul, og derfor kan ingen kule folk like ham. Springsteen har derimot klart å selge inn et image av at han er en ekte arbeiderklassegutt fra New Jersey, en sånn som går rett fra konsertscenen til jobb på det lokale bilvaskeriet. Springsteen er ikke en bedre låtskriver enn Billy Joel, han bare oppfattes som mer ekte, og derfor kulere - i en profesjon hvor det å være kul er halve jobb-beskrivelsen.

Filosofen Andrew Potter mener at vår leting etter alt som virker autentisk er en form for statusjakt, som handler om et behov for å tilhøre en motkultur. Det ble satt i system av 68-er-generasjonen, som trodde at de kunne gjøre et reelt opprør mot kapitalismen ved å velge noe annet enn det den store massen gjorde. Derfor boikottet de hitlistemusikk, spiste vegetarmat og brukte olabukse i stedet for dress på jobben. Ifølge Potter virket opprøret mot sin hensikt. 68-erne trodde, feilaktig, at kapitalismen behøver konformitet og strømlinjeformede konsumenter. Men det kapitalistiske systemet elsker at det oppstår motbølger med individuelle behov. Det skaper nye forbrukere som trenger annerledes varer. Det er bare i kommunistiske diktaturer man serverer én type kaffe og én type vin. Det kapitalistiske systemet elsker å etterkomme individets særegne ønsker. Derfor digger vi mikrobryggerier med all verdens øl og kaffebarer med tusen typer kaffe. Selv hipstere må jo kjøpe klærne sine et sted. Og de ser kliss like ut enten du er i Oslo og København, Brooklyn eller Paris. 

Hva er autentisk og kult? Les David Potters grundige analyse om emnet eller Christian Landers nådeløse oppgjør med våre autentiske valg. Eller, hvorfor gjøre det vanskelig, det enkleste er vel bare å spørre Thomas Seltzer?

 

Jo mindre vi kan, jo høyere roper vi

Synd at de som vet hvordan landet vårt skal styres allerede er opptatt med å kjøre drosje.

 

Sitatet tilhører komiker George Burns. Det har runget som et ekko i hodet mitt siden jeg leste det som 18-åring. Hva er det som gjør at enkelte oppfatter seg selv som eksperter innenfor felt som de åpenbart har svært begrenset kunnskap om?Hvorfor er det alltid amatørene som skråsikkert diskuterer i nettavisenes kommentarfelt, mens de som er utdannet i emnet sjelden melder seg på banen? Hvorfor tar pretensiøse popstjerner frem malerpenslene, og innbiller seg at veien er kort til en kredibel kunstkarriere?

 

Det hele dreier seg om en snål kognitiv svikt, som kalles Dunning-Kruger-effekten. De amerikanske psykologene David Dunning og Justin Kruger fra Cornell-universitetet har konkludert følgende: Desto mindre vi kan, jo høyere roper vi - og jo mindre kompetente vi er til å utføre en oppgave, desto mindre er sjansene for at vi oppdager at vi er udugelige til å utføre nettopp den oppgaven.

 

Det kan forklare hvorfor tonedøve rosabloggere innbiller seg at veien er kort til en internasjonal popkarriere. Eller at vi, et kort øyeblikk i lørdagskokkeleringen, plutselig kan tenke at «Hellstrøm hadde blitt imponert av denne biffen». Hvorfor styrer sjefen din firmaet mot konkursens rand, hellig overbevist om at han er en særs dyktig leder? Ifølge Dunning-Kruger er det et komisk paradoks i hjernen: man må være kompetent for å skjønne at man er inkompetent.

 

Det forklarer hvorfor mennesker, hvis eneste begavelse i livet er å stå på ett ben og si kykeliky, selvsikkert kan stille opp og tro at de skal vinne «Norske talenter». Eller at «Paradise Hotel»-deltakere oppriktig hevder å være langt smartere og mer velutviklede enn de fleste andre. Dunning-Kruger-effekten kan få oss til å forstå hvorfor folk uten skuespillererfaring reiser til Hollywood og tror at de skal spille i storfilmer som «Saving Private Ryan», når de i realiteten ender opp i pornofilmer som «Shaving Ryan's Privates». Eller at kvinnelige frilansskuespillere tror de kan delta i vaksinedebatten på samme nivå som leger, fordi de har vært ekstremt mye på Google.

 

Slik kom forskerne frem til Dunning-Kruger-effekten: Psykologene ba en testgruppe besvare en rekke oppgaver innen humor, logikk og grammatikk. De sammenlignet så hvor bra deltakerne trodde de hadde gjort det med hvor bra de faktisk gjorde det. Det oppsiktsvekkende var at de som presterte dårligst, hadde like høy selvtillit som de som skåret best på testen. Selv da de fikk se fasiten var de skråsikre på at de var på nivå med toppkandidatene. Deres selvtillit innenfor områder de absolutt ikke behersket, var slående.

 

Ikke misforstå. Høy selvtillit er bra og ofte nødvendig for å oppnå viktige mål. Man vil jo ikke bli som mannen Woody Allen forteller om, han som hadde så lavt selvbilde at, i det han druknet, var det livet til en annen fyr som passerte revy. Men vi har en snodig tendens til å overvurdere hvilket nivå vi selv er på. De fleste bilister mener at de kjører bedre i trafikken enn alle andre, og den mest langdryge taleren i familieselskapet oppfatter gjerne seg selv som ekstremt talefør. Den dyktigste sjakkspilleren i guttegjengen kan høste så mye skryt fra sine amatørmotstandere at han plutselig kan føle at veien er kort til å konkurrere mot Magnus Carlsen. Selv forsto jeg betydningen av Dunning-Kruger-effekten da jeg, på muntlig matematikkeksamen, prøvde å forklare sensor hva en logaritme er.

 

Den manglende selvinnsikten skaper mye trøbbel i hverdagen. Som med den inkompetente håndverkeren jeg fant i en snål avkrok på internett. Jeg hyret ham til å pusse opp badet mitt, og han snakket selvsikkert om det forestående arbeidet som om han var en mester i faget. Gradvis viste det seg at han gjorde alle feil i boka. Det dryppet fra rørene og vannet i dusjen vekslet konsekvent mellom glovarmt og kaldt. Likevel mistet håndverkeren ikke selvtilliten. Som offer for Dunning-Kruger-effekten var han hellig overbevist om at han var Guds gave til håndverkeryrket.

 

Florence Foster Jenkins (1868-1944) var skråsikker på at hun var en stor operasangerinne, til tross for at hun sang surt, manglet rytmesans og ikke var i stand til å holde en tone. Den amerikanske forgjengeren til vår egen Olga Marie Mikalsen, steg selvsikkert frem på scenen og sang skjærende falskt av full hals. Foster Jenkins hørte ikke det alle andre hørte, og ble et kultfenomen for ironiske musikk-kjennere. Historien har likevel en lykkelig slutt, hun endte med å synge for et utsolgt, om enn lattermildt, Carnegie Hall i New York.

 

Dunning-Kruger-effekten fører til at vi later som vi kan noe vi ikke kan. Når arbeidsplassen skal delta i maraton, stiller vi optimistisk opp selv om vi ikke har trent på mange år. Etter fem minutter er vi utslitt, og løper blodskutt i mål til jumboplassering. Det hele var litt røffere enn vi så for oss.

 

En rekke trendeksperter legger stolthet i å være først ute, og vite hva som er den neste store trenden. Da den amerikanske talkshowprogramlederen Jimmy Kimmel besøkte musikkfestivalen South By Southwest i Austin, Texas, intervjuet han hipstere og ramset opp en rekke fiktive bandnavn: «Snakkisen på festivalen er Contact Dermitis. Er du enig i at de har det som trengs for å bli det neste store bandet?» «Ja, definitivt» sa en av hipsterne skråsikkert. «Hva med Tonya & the Hardings?» spurte han en krampehipp festivaldeltaker, som spontant fabrikkerte et utsagn det nærmest virket som hun trodde på selv. «Ja, alle vennene mine elsker dem, og de liker vanligvis ikke rene jenteband». Enkelte er altså mindre redde for å lyve på TV enn for å fremstå som uhippe.

 

Hva kan vi lære av Dunning-Kruger-effekten? Psykologene konkluderer med at det er de som kan minst som er mest sikre på hvor geniale de er. De dyktigste menneskene tviler som regel på sitt eget talent, men overvurderer samtidig andres evne til å gjøre ting på samme nivå som dem. Det er muligens derfor en rekke norske danseband tror de er Guds gave til musikkverdenen, mens David Bowie tilstår at han ofte sliter med dårlig selvtillit? Det man kanskje kan gjøre for å unngå å bli en selvsikker idiot, er å tatovere de evigaktuelle ordene til Sokrates på kroppen: Det eneste jeg vet, er at jeg intet vet.

Så lite tid, så mye drøm

Jeg har en drøm. Om at jeg skal våge å følge drømmen min.

 

Det er en fremtidsfantasi jeg stadig vender tilbake til. Det skjer alltid i stressende situasjoner. Når hverdagen handler om å løpe mellom jobbmøter, barnehagen og køen i kassa på Coop. Da trekker jeg den opp av hatten. Som en tryllekunstner som lurer frem den samme slitne kaninen på tiende året. Drømmen min. Den som handler om at jeg rusler barbent rundt på min egen lille vingård i Balaton-området i Ungarn. Jeg bærer en sommerhatt, en hvit linskjorte og et par gamle Ray-Ban-solbriller. Sønnen min leker i hagen, kjæresten min baker brownies, mens jeg sitter på en hvit stol under et tre og leser en av bøkene jeg ellers aldri får tid til å lese.

 

Solen går ned bak de slitne små nabohusene, og legger et naturlig sepiafilter over vinrankene. Jeg drikker et glass av min egenproduserte hvitvin, mens jeg lytter til klassiske symfonier på en skurrete ungarsk radio. Det eneste som overdøver musikken, er den intense gnissingen fra en milliard gresshopper. Det er sensommer. Varmt, frodig og hjerteskjærende fint. Jeg ser meg selv utenfra, og kjenner at lykken ikke eier skygge eller brist av noe slag. 

 

Jeg har båret på denne drømmen i snart ti år. Men jeg lar den ikke bli virkelighet. Selv om det å skaffe seg en liten vingård i rimelige Ungarn faktisk er innenfor rekkevidde, velger jeg å fortrenge drømmen. Jeg anser den som urealistisk, og gjemmer den innerst i kroken av hjernen, med en liten klistrelapp merket: «Antakelig ikke gjennomførbart».

 

Nordmenn som velger å følge drømmene sine er ren kuriosa. Vi leser historiene om dem i interiørbladene, med stor interesse og en dæsj misunnelse. «Hei! Sjekk ut det norske paret fra Øystese i Hardanger som åpnet et helt fantastisk boutiquehotell i en liten italiensk landsby». «Ja, det ser jo fint ut på bildene. Men er det ikke litt risikabelt? Sånn økonomisk sett, mener jeg?». Livsstilsbladene gir næring til drømmene våre, men vi lever dem ikke ut. På samme måte som vi anskaffer oss lekre kokebøker, men glemmer å lage rettene.

 

Hvorfor gjør vi ikke som ekteparet fra Øystese? Hvorfor prioriterer vi ikke drømmene våre? Er det fordi vi har konstruert et liv for oss selv, som det virker umulig å rømme fra? Det skjer noe med oss når vi stifter familie. Vi kjøper kostbare hus, skaffer oss gjeld og blir belånt til over pipa. Vi selger friheten vår til banken, og skvetter til ved minste antydning til renteøkning. Vi legger listen for hverdagslykke så høyt at den er nærmest umulig ikke å rive. «Aaah! Vi burde leid det sommerstedet i Provence, gitt. Men vi har ikke råd i år», sier vi til kollegene over lunsjbordet i kantinen. «Vi skulle bodd i Tokyo. Spist verdens beste sushi, som i filmen «Jiro Dreams of Sushi», forteller et vennepar av meg entusiastisk. Men de reiser alltid til hytta i stedet. «Det er så mye som må gjøres der», sier de. Jeg kjenner ei jente som, i snart 15 år, har sagt at hun drømmer om å leve sånn som Amélie gjør i filmen «Den fabelaktige Amélie fra Montmartre». Men hun reiser aldri til Montmartre. Sist gang jeg møtte henne sto vi sammen i kassakø på Coop.

 

De snusfornuftige besteforeldrene våre har hatt en lei tendens til å sette drømmene sine på vent. De har alltid hvilt på at de kom til å realisere dem idet de ble pensjonister. Nå har de vært pensjonister en lang stund, og er mest opptatt av å prøve å skjønne hvordan Get-dekoderen virker, og hva i all verden en HDMI-kabel er. Drømmene de klynget seg til i ungdommen, blir ikke prioritert. Den australske sykepleieren Bronnie Ware jobbet på en sykehuspost hvor hun fikk møte døende pasienter de siste ukene av livet deres. Hun skrev en bok om hva mennesker på dødsleiet sier at de angrer mest på. Det er en hjerteskjærende rød tråd i selverkjennelsene: «Jeg skulle ønske at jeg hadde levd et sannere liv for meg selv, og ikke bare det livet andre forventet av meg», sier de. «Jeg angrer på at jeg prioriterte å jobbe så hardt», innrømmer flere. Og påfallende mange erkjenner: «Jeg burde ha latt meg selv være lykkelig».

 

Hvorfor blir det sånn? Setter vi livet på vent fordi vi er så fordømt pliktoppfyllende? Vi stiller opp på møter i borettslaget, selv om vi vet at livet er for kort til å stille opp på møter i borettslaget. Responderer samvittighetsfullt på jobb-e-poster det samme øyeblikket vi får dem. Vi leverer barna punktlig på fotballtreninger og korpsøvinger. Iverksetter utallige «fornuftige» oppussingsprosjekter i hjemmet, fremfor å leve ut ambisjonen vår om å se verden. Et plaster på såret blir å unne seg en Apple Watch, eller en ny flatskjerm-TV med 4K-oppløsning.

 

Annonsører spekulerer i at vi skal kjøpe produktet deres, som et ledd i å leve ut drømmene våre. Helst bør vi skaffe oss en ny, lekker bil. Vi kjøper drøssevis med Flax-lodd og Lotto-kuponger, og tror at livet først begynner når vi vinner fire millioner i Vikinglotto. Rådgiveren i banken min er oppsiktsvekkende opptatt av at jeg skal investere i fond. «For å muliggjøre drømmer», sier han. Men vi nordmenn blir nervøse av å spille russisk rulett med drømmene våre. Markedet svinger, og til slutt synker kursen i fondet. Da blir vi nervøse, tar ut pengene, med tap. Setter det som er igjen på en vanlig sparekonto. Eller bruker dem til noe fornuftig, som å legge nytt tak på hytta. Vi bruker i hvert fall ikke pengene på egen vingård i Ungarn. Drømmen om det lille sommerhuset i Balaton blir stående og støve ned i hjørnet av avdelingen for naive, virkelighetsfjerne fantasier. 

 

Jeg triller sønnen min hjem fra barnehagen. Vinteren er over, og fortauene er ikke så glatte som før. Solen skinner så svalt som den bare kan i et av verdens kaldeste land. Jeg liker våren. Sesongen bærer bud om nye begynnelser. Derfor: Samtidig som blomstene vokser, vil jeg slå et slag for at vi lar drømmene våre spire og gro. At vi, i likhet med blomstene våre, gir dem næring. At vi lar dem vokse seg store. Og at vi, for Guds skyld, husker å plukke dem før de dør.

Bymonsteret

Hvem har bestemt at barn ikke kan vokse opp i byen?

 

Over natten føler vi at luften er blitt giftig. Vi klager over støyen. Rynker på nesa av biltrafikken. Det skjer noe med oss byfolk når vi får barn. Det urbane livet, som vi omfavnet med grenseløs livsappetitt da vi var studenter, blir plutselig vår verste fiende. Ett kvarter etter at barnet popper ut av magen blir vi besatt av tanken om å redde det fra det store stygge bymonsteret. Før vi har rukket å si dobbel macchiato selger vi byleiligheten og flytter en halvtime unna sentrum. Til rekkehus med veranda, vaskekjeller og Weber-grill. Til løv i takrenner, hagemøbler i plast og hvite pyntegjenstander som former ordet HOME.

 

På kafé hører jeg stadig klagesangen fra engstelige byforeldre. «Vi kan ikke la barna vokse opp i den eksosen her». Det nikkes forståelsesfullt rundt bordet. «Det blir godt å få egen hage som man bare kan slippe ungene rett ut i». Optimistisk ønsker vi et liv i periferien velkommen. Nå kan familien Bra endelig puste lettet ut. Nyte nærheten til marka. Men ble drømmen egentlig sann? Likner rekkehuslivet på de lekre bildene i interiørmagasinet?

 

La oss begynne med den «idylliske» hagen. I løpet av få måneder inneholder den en overdimensjonert blå trampoline. Gress må klippes, løv må rakes og snø må måkes. Ungene kan ikke leke ute i mer enn fire måneder, fordi Norge er iskaldt. Det frodige hageselskapet vi drømte om å arrangere, blir aldri noe av. Det er jo ingen som gidder å reise så langt for å komme på besøk. Hvis et vennepar en sjelden gang kommer på middag, er det alltid en furten part som må være sjåfør.

 

Den nyanskaffede hunden vår gir oss konstant dårlig samvittighet, fordi vi heller vil se på Netflix enn å løpe i marka. De dyre Madshus-langrennsskiene står fortsatt i boden. Før kunne vi ta trikken til jobben. Nå må vi ha to biler. Det går ikke buss noen steder, så barna må fraktes fra fotball til korps til svømming. Jobben vår er midt i byen, så vi er dømt til å sitte i eviglange bilkøer, mens vi lytter til «Take Me To Church» på P3 for syttitredje gang. Når natten kommer er det så hjerteskjærende stille at vi kan høre vår indre stemme rope: «Gi meg barer! Restauranter! Eksos! Nå!»

 

Jeg forstår at innflyttere fra landet ønsker å vende tilbake når de stifter familie. Men vi som er født i storbyen klarer sjelden å slå oss helt til ro i utkanten. Jeg bor med min ett og et halvt år gamle sønn på Kampen i Oslo - rett ved den fryktede bygryta. Bekymrede venner tror at jeg frarøver ham følelsen av gress under føttene. Men det er ikke så ille stilt med oss byforeldre som man skulle tro. Rett utenfor døra vår ligger Botanisk hage og Tøyenbadet. Når våren kommer sykler vi blant vakre bygårder som strekker seg mot himmelen. Det er gangavstand til parker, fotballbaner og lekeplasser. Så får vi heller klare oss uten den store blå trampolinen.

 

(Teksten ble opprinnelig publisert i VG Helg lørdag 21. mars 2015)

Alenefarer

Ring meg hvis du vil snakke om babyen min. Please!

 

Mannsrollen er i endring. Jeg har lest det i utallige kronikker. Men som alenefar ser jeg følgende: Menn snakker fremdeles ikke om barn over fredagspils i 2015. Neste gang du ser en alenefar trille forbi: Spør ham om barnet hans sover om natten. Om ungen spiser godt. Om hvordan det føles når babyen griner så hjertet blør fordi tennene vokser. Vi alenefedre er nemlig sultefôret. Vi får sjelden anledning til å prate om det. Og vi er sprekkeferdige etter å fortelle.

 

I snart ett og et halvt år har jeg oppdratt min sønn alene. Jeg har gjennomlevd våkenetter. Opplevd grenseløs uro og intens glede. I ensomhet har jeg sett krabbing bli til første skritt. Til nå har jeg telt hele seks tenner. Jeg har holdt sønnen min så tett inntil hjertet mitt at det nesten har sprengt. Men jeg får ikke til å prate om det.

 

Å prate med kompiser om babyting er som å spille Jan Eggum-låter for en Satyricon-fan. Enten har mine mannlige venner ikke barn. Eller så har de en kone som de allerede diskuterer sine egne unger i hjel med. På fredagspils med gutta unngår man for all del prat om babygrøt. Dersom jeg slumper til å snakke om sinksalver, stellebord og smokker, er det som om Lars Monsen sitter på skulderen min og stopper ordene mine. Så jeg bestiller heller en øl. Kjemper mot min skamfulle impuls til å ville vise endeløse Iphone-filmer av sønnen min.

 

Ekte menn snakker nemlig ikke om babyting. De er mer nysgjerrig på hva du synes om «True Detective». De lurer på om det er noen nye damer i sikte. Og jeg krymper og føler meg som en stereotyp, myk hippiefyr fra filmen «Tillsammans» dersom jeg høylytt drøfter om morsmelkerstatningen bør være økologisk. Kjenner på en klam stemning hvis jeg dreier samtalen inn på hvilken barnevogn som er best av Bugaboo, Brio eller Emmaljunga (selvsagt er det Emmaljunga).

 

Jeg hører om kvinner som former livslange vennskap gjennom barselgrupper. De binder bånd over prat om leggerutiner og problemene med babymat på glass. De tar med sine ektemenn på felles parferier til barnevennlige reisemål. Sitter på all inclusive-hoteller og blander tiden ut i babyprat og pukka-te.

 

Det finnes ingen barselgrupper for alenefedre. På de obligatoriske gruppemøtene på helsestasjonen har jeg vært klumsete mann blant ammende mødre. Ammende mødre som prater om amming, mens jeg skamfullt mater sønnen min med flaske. Mødre eksploderer av engasjement i diskusjonsforumene på mammanett.no. Pappanett.no ble lagt ned i 2005. De hadde ikke engang råd til domeneavgiften.

 

Ekte menn er nemlig ikke nysgjerrige på om babyen sover godt om natta eller har gått over til fast føde. «I går pekte han på meg og jeg tror han sa pappa» kan gi et anerkjennende, men uinspirert blikk. Det hadde vært mer imponerende om jeg hadde påstått at ungen plutselig hadde lært å brygge velsmakende IPA-øl over natta.

 

Jeg ikler meg stadig rollen som en happy go lucky-alenefar. En som drikker fredagspils og tenker at han ikke trenger å snakke om babyen sin. Men innerst inne kjennes det frustrerende. Å trille gjennom byen som en alenefarende alenefar. Med uendelig mange historier. Og grenseløst få å fortelle dem til.

 

 

(Teksten ble opprinnelig publisert i VG Helg lørdag 31. januar 2015)

Vennepunktet

Hvor var du da guttegjengen din døde?

 

Gulvet raste under oss. Vi var ikke mer enn 35 år da det skjedde. Den sammensveisede kompisgjengen ble slukt og forsvant ned i jorden. Du husker dem kanskje? Vennene du hang med før du fikk barn. Da du var midt i 20-årene og helgen lå foran deg som en tåke av berusende frihet og innskrenket dømmekraft. Da uken var en sammenhengende fest og nachspielet tilhørte han med fungerende cd-spiller og en halv flaske Havana Club. Det var før vi gutta sank ned i tv-stolene våre og ble zombier. Før eviglange nachspiel ble byttet ut med Barbera-vin, parmiddager med folk vi egentlig ikke kjenner og siste sesong av «Mad Men».

 

Vi klarte ikke å oppgradere guttegjengen slik at den var kompatibel med en mer familievennlig 2015-utgave. Vi giftet oss og ble utilgjengelige. Det pretensiøse bryllupet på Ekebergrestauranten ble vår uironiske avskjed til gjengen. Utdrikningslaget var et rølpete gravøl for gammelt vennskaps skyld. Brått sluttet vi å dra på gutteturer. Vi ringte ikke hverandre lenger. Droppet å kjøpe julegaver. Glemte å feire viktige merkedager. Bortsett fra fødselsdagene våre. Vi gratulerer hverandre fremdeles. På Facebook.

 

Jo da, jeg vet. Det er så helsikes mye som skal organiseres. Barnebursdager. Familieselskaper. Leksehjelp. Ungene skal kjøres på korpsøvelse, svømming og fotballtrening. Når helgen kommer taper en potensiell kompistur på byen mot HBO og Netflix. Vi veier en sesong av «Fargo» opp mot tanken om sprengkulden. Frykten for den endeløse taxikøen. Minnene om den dårlige kebaben. Dessuten skal vi jo stå tidlig opp. Helst ta på oss pulsklokke, sette en brøddeig og løpe en mil før frokost. Så vi serverer gutta en halvtygd unnskyldning. Sender dem en melding om at vi virkelig må få det til en annen gang.

 

Kan man gråte over spilt Tuborg? Eller er det noe keitete med kompiser som prøver å bevare den samme dynamikken som i gamle dager? Vi som står rundt bardisken med høye viker og prøver å fiske etter damehistorier. Som prøver å lokke frem anekdoter som ikke handler om å legge inn vann på hytta, kjøpe el-bil eller vår nye interesse for fluefiske. Har tiden løpt fra oss? Er det derfor vi så ofte ender opp med å mimre tilbake? Til tiden vi grep bylivet som om det var livsnødvendig oksygen. Til da vi stjal gateskilt i fylla, som vi senere hang på veggen i kollektivet. Rett ved siden av Che Guevara-plakaten. Den gangen Ryan Adams fremdeles lagde verdens beste plater, og sofaen i kollektivet var forbeholdt kompisen som ikke hadde råd til drosje hjem.

 

Nei, fuck it. Jeg har bestemt meg. Til uken skal jeg ringe en gammel kompis. Be ham ut på en pils mens jeg ennå kan. Det er jo kompisene mine jeg skal gripe livet med når barna blir større og jeg får fritiden min tilbake. En eller annen gang vil jeg ønske å dra på nachspiel igjen. Da krysser jeg fingrene for at jeg fortsatt kjenner en fyr som har en halv flaske Havana Club å avse.

 

 

 

(Teksten ble opprinnelig publisert i VG Helg lørdag 21. februar 2015)

 

Lurt av magefølelsen

Tåkete intuisjon er vår nye religion. Magefølelse er blitt viktigere enn fakta.

 

«Ja, jeg vet at samtlige leger mener at vaksiner er harmløse, men jeg føler likevel at det kan være farlig å utsette barna mine for det.» Argumentene til en samlet legestand preller av på en mammablogger med lisens til å føle. «Jeg føler at vi har meslinger for en grunn, og det er fordi barna skal gjennom det.» «Bravo! Stol på magefølelsen! Ikke lytt til besserwisserne!», skriver vennene på Facebook.

 

Det er vanskelig å vinne en diskusjon med en som bruker intuisjonen som kompass. «Jeg vet at det ikke finnes medisinske bevis for at homøopati kan kurere lungebetennelsen min, men jeg føler at behandlingen gjorde meg frisk», sier pasienten, bare avbrutt av en voldsom hostekule. En kjent kvinnelig skuespiller reklamerer stadig for kostbare slankepiller som ikke kan vise til noen dokumentert effekt. «Lureri!», raser ernæringsfysiologen. «Uenig. Jeg føler at jeg blir tynnere», sier skuespilleren til sitt forsvar.

 

Enkelte foreldre holder barna sine unna barnehagen til de er nærmere tre år. Hvorfor? Fordi de føler at ettåringer er for unge til å begynne i barnehage. Men det beste vi har av forskning på feltet, slår fast at barn som begynner i barnehagen i første leveår er bedre stilt enn dem som venter til de er to og tre år. «Tullprat! Jeg føler at de har det best med å være hjemme med oss på fulltid», sier foreldrene. Og så sitter de der da, med poser under øynene, en overaktiv toåring og et ekteskap i full oppløsning. Inni meg lyder en svak stemme: «Ja, men føles dette riktig, da?»


Noen mennesker ser på fakta og forskningsresultater som reinspikka propaganda. Da Folkehelseinstituttet nylig konkluderte med at mobilstråling ikke er skadelig, hevdet en drøss med folk likevel at de «får migrene av strålingen». De mest paranoide handler beskyttelsesfolien Green 8 Gold til 359 kroner på nettet. Produktet markedsføres som den eneste beskyttelsen mot skadelige mobilfrekvenser: «Denne høyteknologiske folien nøytraliserer uønsket sykdomsfremkallende vibrasjon av elektromagnetisk stråling og er tilpasset 3G-teknologi.» Gud hjelpe oss alle!

 

I kjærlighetslivet svekkes stadig vår evne til rasjonell tenkning: «Ja, jeg vet at han ikke har svart på tekstmeldingene mine på tre uker, men jeg føler sterkt at han er interessert i meg.» Vi nekter å tyde åpenbare tegn: «Typen min kom hjem fra julebordet med leppestift på skjorta, men jeg føler at han snakker sant når han sier at han ikke var utro.» Direkte smertefullt blir det i relasjoner der ektefellen åpenbart har sosiopatiske trekk: «Ja, jeg vet at mannen min er bråsint, nedlatende og fysisk utagerende, men jeg føler at han er god på bunnen.»

 

Iblant forveksler vi intuisjon med ren ønsketenkning. Som når den unge, tonedøve gutten reiser på «Idol»-audition og utbasunerer foran TV-kameraene: «lngen har skrytt av sangstemmen min før, men jeg føler likevel at jeg kan bli Norges nye superstjerne.» Magefølelsen vår kan gi oss urealistiske forventninger ved salg av egen bolig: «Jeg registrerer at eiendomsmegleren klarte å få 50.000 over takst for huset vårt, men jeg føler at vi burde fått mer.»

 

Vår frykt for å oppleve ubehag i livet overskygger gjerne hva som er best for samfunnet: «Det er sikkert lurt for landet vårt at det bygges rehabiliteringshjem for dopmisbrukere. Men det føles ikke riktig å ha masse narkomane i mitt nærområde.» Iblant prøver vi å finne hull i rettssystemet og lanserer gjerne egne teorier: «Ja, jeg vet at den tiltalte viste seg å ha vanntett alibi, men jeg ser på øya hans at han er skyldig.» Det er lett å føle seg maktesløs i samtaler med ihuga konspirasjonsteoretikere: «Ja, jeg innser at det ikke finnes noen konkrete bevis for at amerikanske myndigheter orkestrerte hele 11. september-angrepet sjæl, men jeg føler at det er noe muffens med hele greia.»

 

Vi har en snål forakt for autoriteter. Det kan virke som om vi stoler mer på egne antakelser og ting vennene våre skriver på Facebook enn det leger og psykologer kan vise til av reell forskning. «Leger er så urokkelige i sin skrå-sikkerhet», føler vi. «De er så ovenfra og ned, liksom.» Direkte trist blir det når irrasjonelle tanker får lov til å styre handlingene våre. «De sier at Oslo er en sikker hovedstad, men jeg tør ikke å reise dit for jeg føler at det er utrygt der.» Enkelte mennesker tør ikke å klappe hunden min fordi de innbiller seg at den er farlig. «Jeg føler at den kan bite.» Statistisk sett er det langt flere mennesker som blir drept i biltrafikken enn i flyulykker. Men mennesker med flyskrekk kjører heller bil enn fly. Hvorfor? De føler seg tryggere.

 

Psykologiprofessor og nobelprisvinner Daniel Kahneman har skrevet boken «Tenke, fort og langsomt». Han mener at man ikke alltid bør stole på magefølelsen. Hjernen har nemlig to systemer. System 1 er rask tenkning, som vi bruker oftest. Det er dette kjappe systemet som gjenkjenner gamle mønstre, som gjør at vi lett kan anslå at 2 pluss 2 er 4. System 2 er den sakte og mer logiske tenkningen, som baserer seg på mer kompleks problemløsning. I livet bruker vi svært ofte system 1 når vi tror vi bruker system 2. Dermed løser vi kompliserte utfordringer med den kjappe, intuitive magefølelsen, fremfor å ty til det mer gjennomtenkte og logiske svaret på problemet. Vi underkjenner fakta og forskning og lytter i stedet til intuisjonen vår. En påstand som beviselig er feil kan derfor føles sann fordi magefølelsen sier oss at den er sann.

 

Og jo da. Jeg er lettlurt selv. Jeg har et balansert kosthold, men spiser likevel daglig vitaminkapsler og kosttilskudd. Det er ingen leger som mener at kroppen behøver det. De som lager produktet kan heller ikke vise til noen dokumentert effekt. Likevel føler jeg at jeg trenger disse vitaminene. Og når man føler noe, må det jo være sant, ikke sant?

Derfor mimrer vi om nittitallet

Nittitallet er for alvor tilbake. Er det egentlig noe å rope hurra for?

 

Lenge var det pur 80-tallsnostalgi som gjaldt. Folk mimret om rosa plastøredobber, store skulderputer og Pat Sharp på Sky Channel. De lo av kreppetang, hockeysveis og rosa snowjogs. Selv er jeg for ung til å kunne bade i 80-tallsminner. Jeg var tenåring på 90-tallet, og jeg trodde aldri noen ville gidde å mimre om vårt flokete tiår. Jeg forestilte meg aldri at 90-tallet ville bli gjenstand for tårevåt nostalgi. Det var til jeg oppdaget plakaten til mimreturneen «We love the 90s». Artistnavnene Shaggy, 2 Unlimited og Rednex lyste mot meg. Som ved et trylleslag var alle 90-tallsminnene tilbake. Brått ble jeg hjemsøkt av tiåret jeg trodde verden ville glemme. Vips ble jeg fjortis i hettegenser, Psycho Cowboy-bukser og seilersko igjen.

 

Jeg har det ikke på film. Så jeg vet at det er selve minnet, og ikke et skurrete videoopptak jeg husker. Det var avslutningsfest på ungdomsskolen. En varm junikveld i 1995. En grå gettoblaster med smiley-klistremerke spilte den samme låten om igjen og om igjen. Jeg husker at det dunket i sprengte høyttalere fra et kratt. Det var på den tiden vi kopierte kassetter til hverandre, og dette var en kopi av en kopi av en kopi, så det skurret forferdelig, men det var ingen som brydde seg. Så farlig var det vel heller ikke, for alle hadde hørt låten mange ganger før. Det var ingen som torde å spille noe annet enn Lisa Ekdahls ferske hit «Vem vet». I hvert fall ikke denne kvelden.

 

Vi, gutta, hadde sluttet å krangle om hvem som var tøffest av MC Hammer og Vanilla Ice. Jentene var ikke lenger forelsket i fløtepusene i boybandet New Kids On The Block. Vi var voksne nå, og voksne folk hadde med seg Lisa Ekdahl på kassett. Selv den dag i dag klarer jeg ikke å høre «Vem vet» uten å få en emmen smak i munnen. Det bringer meg automatisk tilbake til utblandet Campari, kyss, klapp og klem-leker og «Cotton Eye Joe» på repeat. Det får meg til å huske klinedanser på klassefester hvor man aldri visste hvem det var som førte. Man bare sto og svaiet som sjøgress.

 

90-tallet var et temmelig uglamorøst tiår. Som alle andre tenåringer satt jeg på det svette gutterommet mitt og spilte Super Mario bros. Jeg prøvde å sjekke opp jenter gjennom humoristiske svar i Lefsa skoledagbok, og drømte om at familien skulle vinne hus på «Casino». Vi hadde kun ett ungdomsprogram på TV i Norge og det het «Midt i Smørøyet». Favoritt-kjæledyret var en elektronisk tamagotchi. Jeg tryglet foreldrene mine om å få lov til å se på «Twin Peaks» i pysjen, og spilte inn samtlige episoder av «X-Files» på en skurrete VHS-kassett. Right Said Fred sang «I´m too sexy for this shirt», jentene sjanglet gjennom skolegården i altfor høye Buffalo-sko og gutta krampeøvde på forspillet på Metallicas «Nothing Else Matters» på sur nylonstrengsgitar.


Motebildet var vanskelig å få grep om. På starten av 90-tallet fjernet jeg den lange rottehalen min. Nå kjemmet jeg i stedet håret i en stram, feit midtskill. Lenger unna sexsymbolet Dylan i «Beverly Hills 90210» kom du ikke. «Everybody Dance Now» ropte det fra de slitne diskotekhøyttalerne i skoleaulaen. Det var vår ute. Jeg hadde på meg altfor stor hettegenser, samt nye Henry Choice-jeans som jeg, på grunn av ræppegutta i Kris Kross i tillegg måtte ha på bak-frem. Vi, gutta, breakdancet klumsete til Snaps «Rhythm is a dancer». Jentene bladde storøyde i siste utgave av Topp. De sto der i magetopp, duftende av Exclamation-parfyme, mens de siklet på plakatene av Jordan Knight og Donnie Wahlberg i NKOTB.


Konkurransen med Hollywood-idolene var nådeløs for oss gutta. Vi drømte jo bare om å få en enkel klinedans med jenta vi var avstandsforelsket i. Men 90-tallsmusikken gjorde det ikke lett for oss. På 70-tallet smeltet jo jentene bare de hørte Nazareth synge «Love Hurts». På 80-tallet kunne man danse tett til Chris De Burghs «Lady In Red». Men jeg kan ikke akkurat erindre at jentene ble sjarmert i senk når vi prøvde å klinedanse med dem til låtene til Scatman John. Vår eneste alternative sjekkemetode var å bevege på hoftene og rope «Schwing!». Hei! Ikke skyld på oss. Vi hadde lært det av gutta i «Wayne´s World».

 

90-tallsbarna var født for sent til å oppleve 80-tallet med jappetid og a-ha, og for tidlig til å kunne nyte godt av den teknologiske revolusjonen som var i emning. På starten av 2000-tallet hadde alle mobiltelefon. Men på nittitallet brukte vi fortsatt fasttelefon og sendte lapper til hverandre i timen. Da neste generasjon av mobiltelefonbarn inntok grunnskolen, lo de av oss og våre personsøkere. Selv om internett eksisterte, var det foreløpig bare noe vi hadde sett på fremtidsavdelingen til teknisk museum. De færreste hadde PC hjemme. På kontorene sendte man fortsatt telefaks til hverandre. Enkelte arbeidsplasser skrøt uhemmet av et velfungerende teleks-system. Vi var for unge til å kalle oss generasjon X, og for gamle for å tilhøre generasjon Xbox. Vi lyttet uironisk til «Be my lover» med La Bouche, «Mr. Vain» med Culture Beat og hadde bare en norsk ræpper på TV, og han het Ståle Stiil.

 

Det sies at de som kan huske 60-tallet, ikke kan ha vært der. Vi som husker 90-tallet, var der, vi hadde bare litt for store klær. Og som alle andre ungdomsriker forsvant 90-tallet ut i 2000-tallet og en tåke av tekno og trance. Kanskje det er derfor vi nå trenger å synge med på «I swear» av All-4-One og Chesney Hawkes´ «The one and only». For selv om 90-tallet var et fjollete tiår, var det tross alt vårt fjollete tiår. Selv om 90-tallet var flokete og flaut, er det historien om meg. Enten jeg vil det eller ikke. Pokker heller. Kanskje jeg skal slå et slag for nostalgien likevel? Ta på meg en Bosselini-hettegenser, et par Fila-sko og smøre litt Catzy-gelé i håret. Reise på «We love the 90s» og synge med på låtene til Dr. Alban, E-type og Scooter. For livet er kort, og som popstjernen og 90-tallsfilosofen Stella Getz så treffende formulerte det: «Friends they come and friends they go, nothing really lasts forever.»

 


Les mer i arkivet » Februar 2017 » September 2016 » August 2016
Jon Niklas Rønning

Jon Niklas Rønning

37, Oslo

Jon Niklas Rønning er en norsk komiker og tekstforfatter. Mest kjent fra komikerduoen Bye & Rønning som har laget egne TV-humorserier på NRK1, radioprogrammer og helaftens sceneforestillinger. Rønning ga i 2009 ut sin første bok «Generasjon Facebook - eller: Da alle skulle bli noe i media» på Aschehoug forlag. Her publiserer han humortekster som har stått på trykk i aviser som VG, Dagbladet, Aftenposten, Adresseavisen og Bergens tidende. Følg ham på: facebook.com/jonniklas (Portrettfoto: Erlend Berge - erlendberge.no )

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits